Før jeg begynner må jeg understreke at man ikke kan forvente eller kreve at alle man møter på i helsevesenet har god kunnskap om psykisk helse. Det fører dessverre til flere uheldige situasjoner, om jeg kan kalle situasjonene for det. Nå klarer jeg heldigvis å skille på hvilke kommentarer som kommer av uvitenhet og hvilke som ikke gjør det, men det klarte jeg ikke i det hele tatt før og det vet jeg mange heller ikke klarer. Det som er så trist er at flere av disse kommentarene var direkte skadelige for meg. Så jeg håper at alle som jobber i helsevesenet tenker seg om en gang eller to før det blir sagt til til mennesker som er psykisk syke.

Da jeg begynte å skade meg selv var det i realiteten kun små risp på underarmen min. Vi snakker om selvskading. I helsesammenheng fikk jeg ofte kommentarer på det, da gjerne “hun risper seg, det er ikke så alvorlig” og det var så fælt! Jeg følte at måten det ble sagt på var at jeg ikke hadde det vondt nok, når de ikke en gang kunne kalle det selvskading. Jeg husker jeg tenkte flere ganger “risp!? jeg skal vide dere kutt og ordentlig selvskading jeg!”. En helt sinnssyk tanke, men så er det ofte man tolker ting slik når man er syk og dessverre så ble det også slik jeg tenkte etterhvert. Jeg skulle så ønske at all form for selvskading ble omtalt som nettopp hva det er: selvskading. Om det så er risping, kutting eller andre måter å skade seg på (jeg unnlater å nevne andre ting da jeg ikke vil gi noen idèer).

Da jeg ble dratt med til en lege etter det ble oppdaget at jeg hadde begynt å tulle med maten. På legekontoret måtte jeg opp på vekten, noe som var fælt nok i seg selv, men kommentaren fra legen gjorde det tusen ganger verre “du er ikke så tynn, så det går bra”. Var jeg ikke tynn nok til å få lov til å være syk? Vekten min da var i tillegg så vidt undervektig, ikke at det burde ha noe å si engang. “Jeg skal vise deg tynn jeg” var alt jeg rasende tenkte. Og denne kommentaren fra legen er så skadelig at jeg ikke en gang kan få sagt det nok! Dessverre opplever alt for mange å få slike kommentarer, så er det rart da, at så mange føler de ikke er syke nok før de er “tynne nok”?

En annen hendelse fant sted på somatisk barneavdeling her i Vestfold. Jeg var der på tvang og hadde derfor ikke noe valg, selv om jeg gjorde alt for å motsette meg å være der. En lege kommer inn og jeg er vrang og nekter å få noe inn i kroppen. Plutselig kommer det sint fra legen “vet du hva, jeg vil ikke ha deg her engang! Du tar opp plassen til barn som er ordentlig syke og som faktisk fortjener å være her!” og det er noe av det verste jeg har hørt. Jeg ville jo ikke en gang være der i utgangspunktet og den kommentaren fikk hjertet mitt til å briste. Den fikk meg til å føle meg enda mer shitty enn jeg allerede gjorde og bekreftet bare tankene mine: jeg fortjente ikke hjelp og jeg var egoistisk. Jeg gråt og gråt, for jeg var livredd for at det gikk utover andre barn at jeg var innlagt, så ønsket mitt med å bli tatt av tvangen eskalerte. Det tok meg mange år å innse at jeg faktisk fortjente hjelp, men ennå går stemmen hans igjen i hodet mitt.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda