EN FIN FORMIDDAG OG HVORDAN DET GIKK VIDERE

Påskeferie, dere! I år har vi egentlig null planer og det er i grunn litt deilig! Det har vært så mye i det siste med flytting, usikker behandlingssituasjon og generelt veldig mye stress, så det er fint å kunne få inn litt mer normale rutiner igjen. Andreas jobber dessuten i påska, så hyttetur hadde uansett ikke vært mulig. Jeg kjenner også at det skal være utrolig godt for kroppen å slappe av litt og ha litt roligere dager. Påskeferie har jeg også fra dansinga og andre avtaler, så jeg skal bruke denne uken på å samle litt krefter. Og gjett hva!? Endelig er vi ferdige her hjemme! Det mangler kun noen småting som må handles inn, men det får bli senere.

I går dro Therese og jeg en tur på café og det var så koselig å se henne igjen! Jeg hadde også bestemt meg for å utfordre meg med en kake eller lignende, men det ble en stor kokosbolle da selve kakene ikke var glutenfrie. Jeg bestemte meg også der og da for å kjøre på med en kakao i tillegg. Så kake ble spist, kakao drukket, skravla gikk og det ble litt strikking også. Vi ruslet også litt rundt i byen før vi gikk hvert til oss. Det ble med andre ord en veldig fin og hyggelig formiddag!

 

 

Og over her kunne jeg stoppet teksten, men jeg velger å fortsette teksten lenger ned. Noe jeg vanligvis ikke gjør, da jeg ikke ønsker å virke klagete, negativ eller å konstant ha sykdomsfokus. Men jeg velger å legge til en ærlig fortsettelse akkurat i dag:

Jeg er veldig stolt av at jeg klarte utfordringen på café og klarte å sitte med angsten i flere timer etterpå. Og jeg var litt usikker på om jeg skulle fortelle hvordan det gikk videre, men jeg velger å gjøre det. Hvorfor? Fordi jeg er så dritt lei av at alt hele tiden skal fremstilles perfekt. Jeg er så lei av å se “alle andre” få til alt og jeg vil ikke være den hvor andre tenker det om meg når det kommer til recovery. Jeg vet hvor stort press det skaper og jeg vet hvor fort det er å selv føle seg fæl fordi “alle andre” får til og ikke en selv.

For ting er vanskelig for meg også og recovery går ikke perfekt. Etter å ha sittet med angsten i noen timer ble den for stor. Jeg skulle ønske angsten toppet seg etter en time eller noe, men den fortsetter opp i timesvis. Så jeg ga etter. Jeg klarte ikke mer. Hele ettermiddagen og kvelden gikk med til bulimien. Da jeg endelig sovnet var jeg helt utslitt og jeg sov ganske lenge i dag også. Så selv om det gikk utrolig dårlig noen timer etterpå så kan jeg velge å se situasjonen på to måter: a) det gikk til helvete, jeg endte opp etter noen timer med å la bulimien rævkjøre meg b) så gikk det veldig dårlig etter noen timer, men jeg klarte faktisk å innta det jeg gjorde på caféen og jeg klarte å sitte med angsten i mange timer etterpå, det er en stor seier! Jeg velger å se situasjonen som alternativ b. For alt gikk faktisk ikke dårlig. Jeg klarte mye, men jeg har ennå en lang vei igjen å gå. Og jeg skal prøve igjen og igjen til jeg klarer det.

 

 

 

Hva synes dere om antrekket? Og hva synes dere om slike ærlige “fortsettelser” i teksten av hvordan ting gikk / går?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg