EN GANG VAR KJÆRLIGHETEN VAKKER

God kveld! Jeg har stirret på dette innlegget i lang tid nå. Undret på hva i all verden jeg skal skrive om. Derfor fant jeg ut at jeg like så godt kan dele en norskoppgave jeg skrev på skolen. Ikke ha så  høye forhåpninger altså, oppgaven ble skrevet i full fart og det er tross alt en skoleoppgave. Ikke passer antrekksbildene til heller, men det får så være. Nå vel, oppgaven gikk ut på å skrive en kreativ tekst hvor man sammenlignet et spesifikt dikt av Wergeland og et annet dikt av en jeg ikke husker navnet på engang. Det gjør ikke noe om du aldri har hørt diktene det refereres til altså, du mister ikke poengene uansett. Vel, for dem som orker å lese: god lesning! For dem som bare ser på bildene: hva synes du om dagens antrekk?
__________________________

Før var det visst ikke bare-bare det å være forelsket og skrive om det. Nei, da måtte det mange fjonge ord og overdrevne vakre beskrivelser til. Se for deg det da, at du istedenfor å få en melding på mobilen av din kjære hadde fått et håndskrevet dikt. Du hadde vel enten ristet på hodet og lurt på hva i alle dager dette var eller så hadde du kanskje smeltet totalt? Jeg for min del er litt gammeldags av meg og foretrekker håndskrevne dikt. Helt ærlig så ligger det jo mye mer arbeid og følelser bak noe litt lenger enn et kort «elsker deg» som tikker inn på mobilen, for ikke å glemme hvor mange måter man kan si det på.

Du har kanskje hørt om Wergeland sitt dikt «Det første håndtrykk»? Ikke det? Nei da skal jeg fortelle litt om det. For det handler jo nemlig om akkurat det overskriften sier; et håndtrykk. Nå vel tenker du kanskje, det var da ikke noe å skrive et helt dikt om, var det vel? Og Wergeland, hvem er han for en fyr egentlig? Levde ikke han i gamledager da? Han var en artig skrue han, men det er ikke han jeg skal snakke om nå. For et håndtrykk kan være så mye mer enn bare et håndtrykk. Et håndtrykk kan bringe frem mange følelser. Hvis det er noen du vet akkurat har vært på toalettet en tur, som ikke vasker hendene og så prøver å håndhilse på deg, bringer ikke det frem noen følelser kanskje? Regnet med det. Men det som bringer frem sterkest følelser må likevel være når man tar noen i hånden og så vet man det bare. Kjærlighet ved første bli… jeg mener håndtrykk! Det er det Wergeland skriver om. 


«Din puls har banket i min imot. Forente var vi blod i blod. Det var i få sekunder bare. Ei lenger salighet kan vare»

Er det ikke en vakker måte å fortelle følelsene som kom frem ved noe så simpelt som et håndtrykk? Hvor observant han er de korte sekundene det varer, at han klarer å ta seg tid til å kjenne pulsen hennes banke mot hans i det håndflatene møtes, uten å la håndtrykket vare for lenge. Nå om dagen klarer ikke folk å gi et ordentlig håndtrykk en gang, ofte føles det jo ut som å hilse på et lik når noen ikke trykker inn hånden. Jeg tror flere skulle ha vært på håndtrykkurs hos Wergeland. Ja, jeg ser at det er flere her som føler seg truffet.

«Så ømt og fast ei ånder to kan sine vinger sammensno, så flyter flamme ei i flammen som våre hender hvilte sammen»

Nei, detter er ikke gresk, det kan jeg forsikre deg om. Det fantes en måte i Norge å skrive på før «ilu» eller «bae», tro det eller ei. La meg forklare: han skriver om at han følte hendene deres var skapt for hverandre, at de passet inn i hverandre mer enn noe kan passe inn i noe og hvor tomt og feil det føltes da håndtrykket tok slutt, det manglet liksom noe. Ikke en like vakker måte å skrive det på, er det vel? Bare hyggelig for oversettelsen forresten, du trenger ikke takke. Åh jeg skulle så ønske det ennå fantes mennesker som erklærte kjærlighet slik! 

«Å, våre hjerter lenger må ei skilte ad, min elskte, slå. De høyeste stjerner så og tålte, at deres årer sammenstrålte».

Dette må være den ultimate kjærlighetserklæring. Han skriver jo at selv universet så og forstod at de to, de hørte sammen. At han ikke holder ut at de to er avskilt. Klisjé? Kanskje en smule.. Wergeland må ha vært en litt heldig mann til tross for all elendigheten. Man kan da umulig klare å beskrive noen så store følelser slik, med mindre man har opplevd dem. Likevel er han jo ganske stakkarslig da, det er jo litt kjipt å gi ut et slikt dikt hvor følelsene ikke virker gjensidige. Godt det ikke fantes Facebook på den tiden og diktet ble postet på den aktuelles vegg, er det ikke? Jeg tviler egentlig på at det hadde sett slikt ut da forresten. Diktet altså.

La oss hoppe litt lenger frem i tid. For hva kommer ofte etter kjærlighet? Bryllup vel! Med mindre kjærligheten ender med knuste hjerter da, noe man selvfølgelig ikke håper på med mindre man ikke er helt god i topplokket. Jeg regner absolutt ikke med at du har hørt diktet «Brudefærden» av Andreas Munch altså. Det gjør egentlig ikke noe, for da kan jeg fortelle deg mine refleksjoner over det og så blir din oppfatning lik som min forhåpentligvis. Om det blir litt feil å gjøre det sånn? Kanskje, men det er da ikke min feil at du ikke har lest det vel. Ok, la meg gi det et lite utdrag da så du kan gjøre opp dine egne meninger litt også:

«Der ånder en tindrende sommerluft varmt over Hardangerfjords vanne, hvor høit opp imot himlen i en blålig luft de mægtige fjelle stande. Det skinner fra bræ, det grønnes fra li, et helligdagsskrud står egnen klædt i – Thi se! Over grønklare bølge hjemglider et brudefølge»

Helt ærlig, kan du tenke deg noe mer romantisk? En båt med brudefølget ditt omgitt av prakteksemplet på norsk natur med fjell, isbre, vann og skog. Jeg personlig skulle gjerne ha vært der. Det er jo også en så utrolig mye mer vakker måte å fortelle hvordan det så ut enn å legge ut et bilde på instagram #bryllyp #norge #vakkert. Ikke se rart på meg, jeg har sett med mine egne øyne at det skjer! Dessuten er det mye hyggeligere å nyte øyeblikket og legge merke til detaljene synes da jeg. 

«Så drage de frem med lystelig spill hen over den blinkende flade, og båd efter båd sig slutter dertil med bryllupsgjester så glade. Der blåner fra kløft, der skinner fra bræ, der dufter fra blomstrende abildtræ – ærverdig står kirken på Tangen og signer med klokkeklangen»

Det finnes bryllup fra helvete og det finnes drømmebryllup. Dette må da garantert være sistnevnte. Altså, hva mer kan man ønske? Eller ikke svar på det forresten, da setter du i så fall deg selv i et veldig dårlig lys. Jeg skal innrømme at jeg ikke tror brudeferden kan ha vært så vakker som beskrevet. Jeg mener, noe må da ha skjedd som ikke var perfekt? For alt jeg vet kan jo brudens far vært litt for hard på flaska og falt uti vannet. Bruden kan jo ha hatt uka si og vi vet alle hva som kan skje da om man er litt uheldig. Om det var slik eller noe annet ble det nok ikke skrevet om. Eller malt for den sags skyld, diktet er jo basert på et maleri. Men hei la oss legge bort de tankene, for kjærligheten var vakrere før på lik linje som alt annet. Akk, jeg skulle ønske jeg levde før, da alt var så fint.

Jeg avslutter med et sitat jeg tar meg den friheten til å huske sånn noge lunne utenat: «Dagens unge hører ikke på foreldrene sine, de drikker og de sluntrer unna» -Sokrates. Og for de som ikke tar den: Sokrates var en gresk filosof som levde på 300-tallet f.kr. Lenge leve tiden før da alt var bedre, eller hva?

-Elise Amanda

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg