Jeg som egentlig ikke skulle skrive om meg selv engang. Men her kommer det likevel. Jeg trenger å få det ut, egoistisk nok. Siden middagstider på mandag har jeg subbet rundt, vekslende mellom å være helt apatisk og bryte ut i tårer. Jeg har hatt flere samtaler med behandler enn hva som har vært oppsatt og det er egentlig ganske mye som har skjedd. Utgang har jeg også mistet og motet mitt er ikke stort for øyeblikket. Det er vanskelig å se fremover når man føler man stanger i den samme veggen igjen og igjen. På mandag møtte jeg altså denne veggen. Den veggen jeg har møtt så mange ganger før. Jeg kan informere om at den er like hard som den har vært tidligere og like vond. Om ikke vondere.

Som behandler sa “dette er den veggen vi visste ville komme, Elise Amanda”. For jeg var jo klar over det selv, jeg hadde advart om denne veggen på forhånd, nettopp fordi jeg alltid møter den på et punkt i behandling. Reaksjonen min ble som den dessverre har vært tidligere. Jeg pakket koffertene mine og var fast bestemt på å dra, for her skulle jeg iallfall ikke være. Orket ikke stå i følelseskaoset. Så feig at jeg heller ville rømme fra problemene mine fremfor å stå i dem. Så jævla typisk meg. Hit, men ikke lenger. Den der altså..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det skjedde likevel noe som ikke har skjedd før: jeg ble. Jeg er her ennå, enn så lenge. Disse tre siste dagene har mildt sagt vært dritt. Jeg vet ikke en gang hva som skjer videre, men jeg har behandlingsmøte i dag, så jeg får vite mer da. Støtten fra behandlere, medpasienter og mine nære har vært utrolig god. Jeg setter så himla stor pris på det, samtidig som jeg føler at jeg ikke fortjener det. De irrasjonelle tankene mine tar overhånd, spiseforstyrrelsen er så himla sterk. Jeg vet jo at det ikke løser noen ting om jeg drar hjem, samtidig så klarer jeg ikke å forstå at ting skal bli bedre av at jeg har det så vondt.

Noen ganger skulle jeg ønske det ble brukt mer makt på meg. For jeg vil, jeg vil så inderlig. Jeg klarer bare ikke å tillate meg selv bestandig. Når jeg står midt i et følelseskaos tar jeg dumme valg, valg jeg egentlig ikke burde fått lov til å ta. I dag går det heldigvis litt bedre. Jeg klarer å sortere rasjonelle og irrasjonelle tanker og handlinger. De siste dagene har det kun vært spiseforstyrrelsen som har snakket og jeg har hatt vanskeligheter med å finne frem til hva Elise Amanda ønsker oppi alt dette. Jeg er glad for at de overtalte meg til å bli her. Som de også sa “det er ikke første gang noen har pakket koffertene og skulle dra, men heldigvis kan de koffertene pakkes opp igjen”. Og i dag, i dag skal jeg pakke opp koffertene igjen.

//Elise Amanda