Det var i går angsten snek seg frem igjen. Nå lyver jeg. Den snek seg ikke frem, den smalt. PANG. Så ble det kaos i hodet igjen. Min rosa boble sprakk. Det ble et slag i magen som tok pusten fra meg.

Angsten rundt måltider, kropp, kalorier og hele den pakka der, den angsten. Jeg har følt meg litt (ganske mye i grunn i forhold til vanlig) fri de siste dagene og bare det å få et lite pusterom, det betyr så himla mye for meg. Nå må dere ikke misforstå, for de fæle følelsene og tankene har ikke vært borte, men styrken i makten den har over meg har vært lavere.

Å skulle stå imot å gjøre dumme valg er hardt. Jeg må konstant minne meg selv på å holde riktig fokus. Nei, det er faktisk ikke så smart å spise halve buffeten for så å gå på toalettet for å tømme seg. Nei, det er faktisk ikke så smart å ta en lang løpetur for å mildne samvittigheten etter isen jeg spiste. Nei, det er faktisk ikke så smart å kaste maten i veggen i frustrasjon over følelsene den bringer frem. Og ikke er det så jævlig smart å skrike til personalet heller fordi det er tomt for den maten jeg hadde planlagt å spise.

Jeg står i mot altså. Prøver virkelig og jeg klarer meg bedre enn forventet. Ikke har jeg tatt meg en løpetur, ikke har jeg kastet noe mat i veggen og ikke har jeg skreket til personalet. Ei heller har jeg droppet måltider, jeg har satt meg pent ned og spist det jeg burde spise. Med stort selvhat og selvforakt tilstede, men jeg har gjort det.

Det er enda en av ulempene med denne drittsykdommen: selv om man selv har ferie har aldri spiseforstyrrelsen det.

//Elise Amanda