Noe jeg har tenkt en del på er det å ha innsyn i sine egne problemer, noe jeg vil si at jeg har. For jeg vet jo hva som er problemet og jeg vet jo så godt hvordan det kan løses. Likevel så får jeg jo ikke til det på en to tre på egenhånd, og det er frustrerende. Dermed blir det på en måte en dobbel frustrasjon: spiseforstyrrelsen er frustrert fordi jeg ikke lyder dens kommandoer, mens den friske delen av meg er frustrert for alt jeg ikke får til.
Det er nemlig svært frustrerende å ha verktøyene som skal til og samtidig ikke klare å bruke dem. Det føles litt som å skulle ta seg en sigg, men så får du ikke brukt den fordi du har ikke noe å sette fyr på den med. Tar dere poenget? For jeg vet jo hvordan jeg skal bruke verktøyene jeg har (jeg vet jo hvordan jeg skal fyre på en sigg), men jeg klarer ikke å bruke dem (jeg mangler noe å fyre med).
Hvorfor kan jeg ikke bare spise normalt da? Det irriterer meg at jeg ikke får til det på egenhånd. For jeg vet jo så godt hva normalt er. Det samme gjelder min egen kropp, jeg har innsyn nok til å vite selv at jeg er undervektig og ser undervektig ut, samtidig så føler jeg meg for stor og er redd for å gå opp. Da er det dobbelt opp med frustrasjon fordi jeg vet at jeg er for liten, samtidig som jeg føler at jeg ikke er det og jeg vet at hva jeg føler ikke er forenelig med virkeligheten.
Så klart er det jo mye lettere å behandle en som har innsyn i sin egen sak. Tidligere var jeg jo nærmest helt blåst i hodet (helt styrt av spiseforstyrrelsen og trudde at alt spiseforstyrrelsen “sa” var synonymt med sannhet). Nå klarer jeg fint å skille på spiseforstyrrede tanker og friske tanker, noe som i og for seg er positivt. Likevel, så gir det en liten bismak.
Som når jeg utfører spiseforstyrrede handlinger. Jeg vet at det er galt og at jeg må stå i mot for å bli bedre, likevel gir jeg etter. Dermed blir jeg sint på meg selv som gjør disse handlingene og jeg blir sint på meg selv fordi jeg vet jo så godt at det er galt.
Noen som kan kjenne seg litt igjen?
//Elise Amanda
