Er jeg ferdig å skrive om dokumentarepisodene “Selvmord på instagram”? Nei, jeg er visst ikke det. For i dokumentarepisodene kom det kun frem litt av de positive sidene med miljøet der inne, men hovedfokuset lå uten tvil på det negative og det mest ekstreme. Jeg synes at det er viktig å fortelle om de gode sidene også og ikke bare de negative. For det er nemlig ikke slik at alle som er i dette miljøet deler bilder av kutt, forteller hvor lenge de har sultet seg, legger ut tallet vekten viser eller forteller at de ønsker å ta sitt eget liv.
Jeg vil faktisk dele miljøet inn i to deler: du har den delen av miljøet som kom tydelig frem i dokumentarepisodene, men du har også den siden hvor det er mennesker som kjemper iherdig for å bli frisk. Mennesker som deler dagens store seier, motivasjon, hverdagsøyeblikk og en liten utblåsning i ny og ne. Mennesker som gjør så godt de kan å passe på at de ikke poster noe triggende. Samtidig så er det en stor fellesnevner i begge sidde sidene: man blir kjent med mennesker som forstår, man blir møtt med støtte og man blir oppmuntret til å ta de riktige valgene.
Miljøet kan være ganske skadelig for enkelte, men det kan også være svært hjelpsomt. For hvem snakker man egentlig med etter kontortid som faktisk har litt peiling? Det psykiske helsesystemet i Norge er jo lagt opp slik at man hovedsakelig “kun” kan være syk i kontortid, så har man legevakten i krisetilfeller. Men noen ganger er jo alt man trenger å snakke med noen som forstår litt og der er jeg glad for at man kan hjelpe hverandre frem og oppover, så lenge man klarer å bruke det til noe positivt.
Jeg er takknemlig for at jeg et sted kan få si ting som de er (til en viss grad selvfølgelig), et sted hvor jeg kan dele oppturer og noen nedturer, et sted som ikke dømmer meg, et sted som alltid er “åpent”, et sted hvor jeg kan få motivasjon til å fortsette kampen, et sted jeg vet jeg blir sett og hørt. Så for meg og mange andre så er privatinstagram et godt miljø å være i. Man har lov til å være destruktiv, men man burde virkelig ikke dra andre med seg ned og man burde samtidig skåne seg selv.
Så hvordan man velger å “bruke” dette miljøet er litt opp til en selv. For mange år siden fulgte jeg alle mulige folk, jeg fulgte folk som ønsket å kjempe, folk som ønsket å kjempe uten å få det til og folk som ønsket å bare grave seg enda lenger ned i sykdommen. Men den positive siden av privatinstamiljøet sprer seg, uten tvil. Det er flere brukere nå på den “siden” kontra hva det var for noen år siden. Kort fortalt: samme miljø, men ikke dra alle under en og samme kam.
//Elise Amanda
Fine og viktige ord!