Dette innlegget her er ikke for å gjøre narr av, ei heller for å rosemale en spiseforstyrrelse. Innlegget er derimot for å klare å se ting litt humoristisk, fremfor å grave seg ned i sin egen grav. Humor er noe som har hjulpet meg og mange andre å gå igjennom tøffe ting, uten humor hadde jeg aldri i verden kommet særlig langt. For joda, der og da er det så fælt åtte fy, men heldigvis klarer jeg å le litt av ting i ettertid (vel og merke, ikke der og da, for å si det sånn). For det kan nemlig oppstå en del flaue situasjoner når man har en spiseforstyrrelse og noen av disse tenkte jeg å fortelle dere om nå! Dette innlegget forteller jo i grunn i samme slengen hvor fæl en spiseforstyrrelse kan være (les: er).

-Når du er med venner og noen plutselig påpeker at du har noe i ansiktet.. du går inn på badet for å se og joda, der har du en flekk fra oppkast som har havnet i ansiktet du har gått rundt med. Ny mote?
-Når folk snur seg mot deg på restaurant fordi du ser ut som en sippete 3-åring som griner fordi du blir stressa over maten, svært artig må jeg si.. Ække 3 år, er bare spiseforstyrret gitt.

-Når pillene-jeg-ikke-nevner-navn-på kicker inn på et offentlig sted. No need to say more. De som vet de forstår, dere andre skal bare prise dere lykkelig over at dere ikke forstår.
-Når du står i kassa på butikken og den ansatte spør om du skal ha venninnekveld eller lignende. Men neida, du skal hjem og trykke alt i trynet, likevel svarer du ja på spørsmålet mens du setter opp et smil.

-Når du blir så sykt busted i en spiseforstyrret handling, mens du leker uskyldig selvom du ser ut som en totalt idiot og dere begge egentlig vet hva du egentlig driver med. Her gir jeg ingen eksempler da jeg ikke vil trigge og ikke vil gi noen idèer.
-Når samtalen rundt bordet blir hva du spiser eller hvordan du ser ut. Nei, bare nei. Kanskje vi skal diskutere en av dere neste gang da? Hadde vært artig det, eller hva?

Vet ikke hva som er verst jeg, helt ærlig. Er det noe en spiseforstyrrelse ikke er så er det glamorøs. Håper dette kan være til skrekk og advarsel, samtidig som det kan gå an å le av det om man kjenner seg igjen. Jeg vet helt ærlig ikke hvilket punkt som er verst, jeg. Hvilket synes du?

//Elise Amanda