Jeg har følt veldig på det, at det er flaut å være tilbake igjen på RASP. Litt sånn “så godt klarte jeg meg hjemme liksom..” tanker. Følelsen av å komme tilbake med halen mellom beina. Jeg snakket faktisk med en av miljøpersonalet om akkurat dette og jeg prøver å ta til meg ordene hennes om at det ikke er noe å føle skam over eller føle seg flau over. For dette er jo en intensivenhet på maksimalt seks ukers innleggelse og jeg er ikke akkurat den første til å komme hit igjen, det var visst veldig vanlig siden behandlingstiden er så kort.

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg føler at det er flaut å være tilbake, for egentlig er det jo bare tøft og modig av meg å ta opp kampen atter en gang. Jeg tror det ligger mer på det at jeg skammer meg over å ikke ha kommet lenger enn hva jeg har. For jeg skulle så gjerne, ja jeg skulle så gjerne ha vært tilnærmet frisk nå. Men så er jeg jo ikke det. Samtidig, så har jeg på flere områder kommet himla langt siden forrige innleggelse på intensivavdelingen. Det er ikke snakk om to skritt frem og to tilbake, men to skritt frem og et tilbake. Det går jo fremover, kanskje bare ikke så fort som hva jeg skulle ha ønsket.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg trodde en liten periode at jeg var knekt, at det var håpløst å skulle prøve å bli frisk. Men det er jo ikke det, det er bare den fæle ambivalensen som tuller med hodet mitt. Til tross for at jeg synes det var flaut å trappe opp her igjen for tredje gang, så gjorde jeg det. Til tross for at noen måltider er så vonde at jeg gråter meg gjennom dem, så fullfører jeg dem. Til tross for at selvhatet for egen kropp fyller hver celle i kroppen min gir jeg ikke opp. Ja, så føler jeg kanskje at det er litt flaut å være tilbake. Men det hadde vært enda mer flaut å bare skulle ha gitt opp.

//Elise Amanda