De fleste med en spiseforstyrrelse har et forvrengt syn på sin egen kropp og vekt, noe jeg ikke har. Dette er ikke bare noe jeg sier, men noe jeg har fått bekreftet av behandlere også. For jeg er faktisk klar over at jeg ser undervektig ut. Spesielt når jeg sammenligner meg med jevngamle venninner ser jeg hvor ille det faktisk er. Jeg ser jo ikke døden nær ut, men jeg er betraktelig mindre enn hva jeg egentlig skal være. Så hvorfor føler jeg med da alt for stor? I den setningen får dere altså nøkkelen: føler. Jeg føler meg for stor, selv om jeg vet godt at jeg ikke er det.

Det er også en indre konflikt mellom å ville ha en damekropp og se sexy ut (for å si det på den måten) og mellom å ha en så tynn og formløs kropp som mulig. Nå er jeg midt i mellom. Ikke føler jeg meg i noen sammenhenger som en ung kvinne med fine former og ikke føler jeg meg i noen sammenhenger som så tynn atte.. jeg vet ikke hva engang. Dette er nok ganske forvirrende, men tro meg: det er det for meg også. Jeg føler at jeg (kroppen min) ikke passer inn noe sted. For nitti prosent av tiden vil jeg være så liten som mulig og dermed føler jeg meg for stor, men ti prosent av tiden vil jeg være det andre ser på som fin og dermed føler jeg meg for liten.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er også rart hvordan mine regler ikke gjelder for andre. For jeg er jo ikke for stor, jeg er bare for stor til å være meg. Hvorfor er det sånn? Hadde denne kroppen tilhørt noen andre ville jeg jo aldri i min villeste fantasi sagt eller i det hele tatt tenkt noe slik. For jeg vet at innerst inne så er det tankene mine som veier tusen kilo, ikke kroppen min. Så jeg føler meg istedenfor alt for stor, men likevel for liten. Forstå det den som kan, jeg klarer ikke å forstå det.

Så joda, jeg tenker at jeg ofte er for stor til å være meg, samtidig som jeg vet at jeg faktisk er for liten. Det positive med å ha såpass innsikt er at det gjør behandling litt lettere på noen plan, da jeg ikke trenger å diskutere i mente opp og ned om at “men jeg ser normal ut på BMI xx, så hvorfor kan jeg ikke bare ha den?” eller “jeg ser for stor ut, så trenger ikke gå opp i vekt jeg”. Dere skjønner tegninga. Det negative med å ha såpass innsikt er at jeg forstår, men likevel ikke klarer/ønsker å gjøre noe med det. Klarer ikke å godta ting jeg selv vet er sant engang. Hvis noen er i tvil, så nei jeg tenker overhodet ikke slik om noen andre. Disse teite reglene mine gjelder bare meg selv og min kropp.

klem, Elise Amanda