Dessverre er det jo slik at overspisingen har noen fordeler (der og da, vel og merke) og det er nettopp på grunn av disse fordelene det er vanskelig å slutte. Det er jo en grunn til man blir avhengig. Jeg ble spurt om å skrive et innlegg om hvilke fordeler overspisingen gir, så da velger jeg å skrive litt på generelt grunnlag, men også min egen erfaring. Først litt om overspising:
“Det sykelige med tilstanden er selve spiseatferden, utløsende psykologiske motiver, tap av kontroll og utvikling av overvekt. Tapet av kontroll over matinntaket, overspisingen, har vært sett på som et forsøk på å mestre stress og følelsesmessige problemer. Svært lite er imidlertid kjent om årsak, sykdomsutvikling og sammenheng med overvekt. Forholdet mellom sykelig overspising og anoreksi/bulimi er uklart. Overspising kan ses på som en del av det samme sykdomskomplekset, der de ulike tilstandene representerer ulike faser eller stadier av samme lidelse. Men overspising kan også være en egen tilstand.” kilde: nhi.no
De fleste som sliter med overspising eller bulimi er overvektige eller normalvektige. Det er faktisk veldig veldig mange fler som sliter med disse spiseforstyrrelsene enn anoreksi. Det er faktisk kun et fåtall av spiseforstyrrende generelt som er undervektige, så da vet dere det. Spiseforstyrrelse er derfor overhodet ikke synonymt med undervekt.
Så hvilke fordeler gir det meg, hva er det som driver meg til tross for at det egentlig bare er vondt og fælt? For det første så er det jo trangen etter mat hos meg som er helt ekstrem. Det er så himla vanskelig å skulle stoppe å spise når jeg først begynner. Og mens jeg spiser er det som alt av stress og bekymringer bare forsvinner. Jeg går inn i min egen trygge boble og kan bare nyte dopaminet som fyller hjernen min. Det blir jo en slags rus.
Ulempene derimot.. herlighet så mange. Det er dyrt, det er svært upassende å begynne å overspise i mange situasjoner, det er ekstremt slitsomt, følelsen av å ikke ha kontroll er stor, samvittigheten gnager , siden jeg i tillegg kaster opp og er undervektig får jeg konsekvensene av det også, det tar himla mye tid og det styrer livet mitt. Hele hverdagen min handler om mat, mat og atter mat. Ulempene er mange fler enn fordelene, men likevel klarer jeg altså ikke å stoppe..
Jeg vet liksom ikke helt hva mer jeg skal skrive uten å gå så i dybden at jeg kunne ha fylt en hel bok, men jeg tror at hvis man blar i arkivet mitt under kategorien “spiseforstyrrelse” vil man få et relativt stort innblikk i dette “verdenen” her. Har dere derimot noen spørsmål så er det bare å spørre, så skal jeg svare så godt jeg kan.
//Elise Amanda
Tenker det blir feil å kalle det for fordeler. Det er ingen fordeler med det, på lik linje med rus fra rusmidler, rus fra selvskading osv. det er ingen fordeler med slike ting.
Det er i øyeblikket-fordeler / der-og-da-fordeler, men til syvende og sist er det absolutt ingen fordeler.
Jeg lurer på om du ville skrevet om hva som har hjulpet deg til å unngå disse episodene? Om du har fått noen positive erfaringer og verktøy som har hjulpet? Skjer trangen hver gang du spiser eller kan du ha noen bra måltider uten dette også? Og er det noe pårørende rundt kan gjøre for å hjelpe deg? Bare hvis du ønsker å svare på det selvfølgelig.’
Fordelene er at jeg kommer meg opp av senga om morgenen fordi jeg må ut og kjøpe mat 🙈 ellers tror jeg depresjonen hadde gjort at jeg hadde ligget der. Ulemper er å ikke ha tid til å være med de jeg er glad i og lite energi! Det er virkelig tortur å bevege seg til tider