Det er så himla frustrerende at jeg fremdeles er syk. Jeg har gått i behandling i snart 9 år for spiseforstyrrelsen og det har vært en evig runddans. Opp og ned, frem og tilbake. Jeg forstår ikke selv engang hvorfor det er så forbanna vanskelig å skulle bli frisk. Hvor vanskelig kan det være å spise normalt liksom? Hvor vanskelig kan det være å akseptere vektoppgang? Tydeligvis svært vanskelig, for jeg har ikke klart det ennå.
Det er så mye jeg har lyst til her i livet. Jeg vil gifte meg og stifte familie sammen med Andreas, jeg vil studere til å bli barnehagelærer og så jobbe som det, jeg vil skrive en bok eller fem og utgi dem, jeg vil ta lappen og kjøpe bil, jeg vil spare til hus og dermed kjøpe det sammen med Andreas, jeg vil være med venner og klare å være sosial, jeg vil like meg selv nok til å komme gjennom hverdagen. Når det er SÅ mye jeg så inderlig ønsker, da er det spesielt leit at noe så teit som mat/kropp/vekt skal holde meg tilbake.
For jeg prøver jo så inderlig hardt å blir bedre. Det har vært mange halvhjerta forsøk tidligere, jeg skal innrømme det. Men denne gangen vil jeg virkelig. Jeg vil bli frisk nok til å være i stand til å leve slik jeg ønsker. Så jeg prøver, jeg kommer meg videre og jeg faller innimellom. Men forskjellen nå fra tidligere er også det at jeg reiser meg med en eneste gang jeg faller, fremfor å bli liggende. Likevel, det er frustrerende å ikke ha kommet lenger.
Men jeg tenker at så lenge man ikke gir seg og så lenge man står på, må det jo bli bedre etterhvert, må det ikke? Det er iallfall håpet. Og jeg har kommet fryktelig langt så langt i år, aldri noen sinne har en behandling fungert så godt som hva den på RASP gjorde. Dette er en hard kamp og det tar tid, flere år, men det er en kamp som kan bli vunnet. En kamp som skal bli vunnet. Så får jeg bare gråte og være frustrert i mellomtiden.
//Elise Amanda
Syntes du er super sterk, men det har du sikkert hørt før mange ganger…..? jeg kan ikke se for meg hva det er du går igjennom, hvor tøft det er. Derfor syntes jeg også det er litt vanskelig å finne noen trøstende ord… Jeg vet ikke om du er kristen eller ei, men jeg er.. Jeg skal be for deg <3 Helt enig med deg. Veldig bra at du klarer å faktisk tenke slik i motbakker, når du ikke gir opp blir det så mye bedre , det tar bare tid.
Sender også en varm klem til deg!
Jeg er ikke kristen, men jeg setter likevel stor pris på at du skal be for meg! Varm klem tilbake, du er god<3
Jeg har spurt før, men ikke sikker på hva du svarte: Har de ikke noe langtids-opphold på RASP? Jeg synes det høres ut som man burde få være lenger et sted, når man er godt i gang 🙂 Jeg er SIKKER på at du vil bli frisk, du virker SÅ målbevisst nå <3
Det skal jeg faktisk svare på i morgen tenkte jeg! Takk, gode du<33
Så bra at behandlingen på RASP har fungert bedre enn mye annet du har forsøkt: Ikke alltid så lett å se lyspunktene når det butter. Jeg vet om en kvinne som var veldig sjuk av spiseforstyrrelse i mange år. Jeg tenkte i mitt stille sinn at oddsene for at hun skulle komme seg ut av det var minimale. Men …til tross for at hun hadde vært radmager og veldig sjuk i mange år, så har hun jammen klart å komme seg ut av det. Hun har hatt kloke hjelpere ved sin side, kombinert med at hun har vist mye vilje og utholdenhet Jeg har sett bilder av henne i senere tid, og det er helt utrolig å se hva som har skjedd. Nå ser hun ut til å ha normal vekt og hun ser frisk, sunn og glad ut!
Jeg slet med angst og utmattelse i mange år. Trodde aldri jeg skulle klare å leve normalt igjen, men det gjør jeg.
Ja, du må gjerne si at det ikke hjelper en døyt å høre om “alle som har blitt friske”! Det kan være irriterende å høre “solskinnshistorier” når du er langt nede og føler deg totalt mislykket og utilstrekkelig. Men… så er det noe med å se at det faktisk er mulig, sjøl for den som har slitt i mange år. Jeg ønsker deg alt godt! <3
Så sant det du skriv her, eg har sjølve hatt spiseforstyrrelse i minst 20 år og prøvde halvhjerta gonger å bli frisk, men har no vore frisk og normalvektig i to år, så det er heilt klart mogleg, det er ein kamp og tøft å ver i recovery – men gevinsten når man kjem utav det er enorm. Seie ikkje det er lett på ingen
måte, ei heller for å ver nokon betreviter, men ønske å skape håp💖