Jeg vurderte å skrive om hvorfor man faller tilbake, men velger å heller legge fokus på hvorfor jeg faller tilbake da jeg tidligere har skrevet om generelle grunner til at det er vanskelig å bli frisk. For man skulle kanskje trodd at jeg var frisk innen nå? Og hvorfor i all verden har jeg fortsatt i behandling når jeg fremdeles ikke er frisk, har alt vært bortkastet? Jeg kommer ikke til å gå så veldig inn i dype årsaker akkurat nå, men heller fortelle hva som har skjedd de siste månedene og prøve å la dere forstå hvorfor man kan falle tilbake.
Spiseforstyrrelser er komplekse sykdommer og det tar ofte svært lang tid å skulle bli frisk. Vi snakker om mange år. Det at jeg har gått i behandling i rundt 10 år og fremdeles ikke er frisk betyr ikke derimot at det har vært bortkastet. For det har det så absolutt ikke. Da jeg begynte i behandling klarte jeg ikke å tenke rasjonelt og alt som kom ut av munnen min var sykdomssnakk. Jeg klarte ikke å forstå at slik jeg tenkte og slik jeg gjorde var sykt, jeg trodde helt oppriktig at alle andre var idioter og at de prøvde å lure meg. Siden den gang har jeg kommet en ganske lang vei, for å si det mildt. Nå klarer jeg fint å skille mellom irrasjonelle og rasjonelle tanker og handlinger.
Men så er det nå sånn at det er jo en trygghet i spiseforstyrrelsen og å skulle utfordre den fører til veldig mye angst. For noe gir den meg jo, ellers hadde jeg vært frisk for lengst. Dette er bare en av tingene som gjør det så vanskelig å skulle bli frisk.
Det føles veldig demotiverende å ha klart så mye, fått til så mye og deretter gå bakover igjen. Likevel så er det som pappa sier: “to skritt frem og et tilbake er fortsatt fremover” og det må jeg nok bli flinkere til å minne meg selv på. Etter jeg kom hjem fra RASP sist gikk det veldig bra en periode og deretter begynte det å gå nedover igjen. Angsten ble for stor og jeg ga etter. Jeg trodde i tillegg at jeg var bedre enn hva jeg faktisk var og begynte dermed å utfordre meg alt for mye, så mye at enkelte ting var nærmest dømt til å gå dårlig. Jeg feilet og feilet og kom til et punkt hvor jeg ikke orket å kjempe noe særlig mot spiseforstyrrelsen. Dette tok jeg meg veldig fort i (heldigvis!), men skaden var allerede skjedd. Jeg hadde glidd ut og jeg sliter med å komme meg inn på riktig spor igjen.
Ei heller vil jeg si at jeg har et tilbakefall, for dette her er faktisk egentlig et bare litt stort tilbakesteg. Mentalt er jeg vel på det friskeste jeg har vært siden jeg ble syk omtrent. Samtidig så spiser angsten meg opp og spiseforstyrrelsen er veldig sterk, men heldigvis er jeg sterk også. Ja, det har sklidd ganske så ut i det siste. Men jeg tror at det eneste jeg egentlig trenger i tillegg til det faste jeg går til (spis en gang i uken + Dps en gang i uken) er rett og slett et lite spark i ræva. Ja, dere leste rett. Et spark i ræva til å komme inn i gode rutiner igjen og deretter har jeg stor tro på at jeg skal klare ting hjemmefra helt selv. Ikke har jeg lyst på behandling i døgnrammer, for det føler jeg meg helt ferdig med og for frisk til. Dessuten er det hjemme jeg vil være, for det er jo faktisk her jeg skal få til ting.
Dette ble en rotete tekst, jeg beklager for det. Jeg håper dere forstod poengene mine og det jeg ville ha frem: at jeg har hatt og fremdeles er i et lite tilbakesteg, men jeg tenker at det raskt kan fikses. At å skulle bli frisk tar tid og at man bare kan gå ett skritt om gangen. Mest sannsynlig får jeg et lite spark i ræva snart og deretter tenker jeg at ting kommer til å ordne seg. Jeg har iallfall troen på det!
(bildene er ikke fra nå)
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Jeg har av og til lurt på noe, og håper det er greit jeg spør. Kan du ikke begynne å studere? Må man vente til man er friskere? Du har jo ønsker om en utdannelse, og jeg tenker at å begynne med noe man vil bli vil få fokuset litt vekk innimellom fra det som har fått så mye fokus i livet ditt. Jeg kan jo ikke mye om din sykdom, så jeg vet ikke om dette vanskelig lar seg gjøre, når man sliter med spiseforstyrrelse? Håper du får det bedre snart <3
Skjønner veldig godt at du lurer, for helt ærlig kan jeg si at jeg gjør det selv også haha. Men jeg skal forklare det i løpet av uken:) Takk, du er så god!<3
Jeg har fulgt med på “din reise” en god stund, og nå ble jeg glad. Når du klarer å se hvilken rolle du selv har i frisk-prosessen. Da klarer du det! Neste steg er å gi deg selv dette sparket bak når det begynner å skli ut. Du er ung og har et liv med muligheter foran deg. Håper du klarer å tråkke på angsten din og se at livet der ute ikke bryr seg om vekt og bmi. Jeg snakker av erfaring. Er godt voksen , har vært syk siden jeg var 15, innlagt to år sammenhengende på en vanlig akuttpost som ikke hadde snøring. Har også vært gjennom behandling der du går (spis), men jeg var ikke klar for å takle angsten. Hadde en friskere periode der jeg faktisk fikk to barn, som nå er tenåringer. Skulle så gjerne gjort ting annerledes. Da fantes det ikke mye ekspertise på området. Jeg er nå normalvektig, men kroppen min er utslitt. Ikke ødelegg kroppen din. Og hodet ditt. Det er ikke verdt det!!! Kroppen og hodet ditt trenger næring, akkurat som den trenger oksygen. Lytt til den, og behandle den slik du vil behandle en god kjær venn <3
Tusen takk for gode ord og så hyggelig at du følger med! Det er godt at det finnes mye mer ekspertise og kompetanse om spiseforstyrrelser nå, men veldig synd at så mange har vært steder uten god nok kompetanse, slik som du har opplevd. Jeg skal stå på og virkelig prøve!
Det treffer meg så; det du beskriver……
Når du er kommet så langt at du har fått den innsikten som du nå har, så er det det å klare å takle ANGSTEN som gjerne er den største utfordringen.
Man har brukt mat som flukt i mange år for å “roe ned” uroligheten i kroppen/hodet, maten gir en kort pause fra angsten og uroligheten, Men det er en kortvarig “løsning”/flukt.
For meg (syk i over 30 år), så handler det nå om å anerkjenne og “stå i” suget/angsten. Det er så energikrevende og tøft, men IKKE farlig. Hva flykter jeg egentlig fra……?
For min del så handler det overhodet ikke om vekt lenger, men maten og overspising brukes for å flykte fra angsten som gnager. Den er som en “venn” som gir meg trøst og ro.
Veldig vanskelig for andre å skjønne og forstå. De ser bare den magre, utslitte kroppen min.
Jeg heier sååå på deg og synes det er svært interessant å følge med i din tilfriskningsprosess. Du skriver og beskriver veldig godt!
<3