HVA JEG SAVNER PÅ GRUNN AV SYKDOMMEN

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive litt om hva jeg savner med tanke på at jeg er syk og det er noe jeg virkelig har lyst til å skrive om. For hvis man snur litt om på det så er jo spørsmålet om hva jeg ser frem til med å være frisk(ere), eller hva? Og det er så himla viktig å ha noe å se frem til og ha noen mål og ønsker for å klare å holde på motivasjonen. Det er jo ikke tvil om at livet som frisk(ere) garantert er mye bedre enn livet som syk. Dette innlegget blir faktisk til motivasjon for meg selv, men jeg håper også at det kan være litt motivasjon for andre som sliter.

Jeg oppfordrer dere det er aktuelt for å lage en liste over ting dere ser frem til å kunne gjøre og ting dere savner på grunn av sykdommen. Her kommer noen av mine ting:

Jeg savner å ha en kropp som fungerer bedre. Det er så dritt å være konstant sliten og ikke orke særlig mye. Ting jeg skal må planlegges så nøye for at energien skal strekke til og jeg må ofte sette av en god stund for å klare å komme meg igjen. Andre ting som jeg skulle ønske fungerte bedre er fordøyelsen, jeg skulle ønske at jeg ikke var kald konstant. Jeg savner å ha hår som ikke faller ut i store mengder, jeg savner å ikke få blodsukkerfall og blodtrykksfall. Jeg savner rett og slett å ha en kropp som kan fungere normalt.

Tenk å kunne bli med på den joggeturen, tenk å spontant bli med på shopping en dag eller bare ha energi nok til å være sosial en del timer uten å være helt utslitt etterpå. Tenk å være i fysisk god nok form til å klare de vanlige tingene man så gjerne ønsker å klare.

Jeg savner også mye av det sosiale. Det er så mye angst knyttet til sosiale ting på grunn av hvordan jeg føler meg i kroppen min, men ikke minst fordi nesten alle sosiale ting inneholder mat av noe slag. Det gjør det utrolig vanskelig å klare å være spontan, men også vanskelig å i det hele tatt være til stede. Ofte blir jeg så stressa at jeg begynner å overspise for så å dra hjem for å fortsette å overspise og kaste opp.

Tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil bli med på café, tenk å kunne bare si ja om noen lurer på om vi skal spise x eller y sammen, tenk å bare kunne si ja om noen lurer på om jeg vil finne på et eller annet. Tenk å kunne spontant reise på hyttetur med noen uten at hvert eneste måltid må planlegges nøye og jeg må “godkjenne” alt. Tenk om.

Jeg savner i grunn å kunne leve livet slik jeg ønsker det, uten å være styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg skulle så gjerne ha vært i stand til å studere eller jobbe og det gjør utrolig vondt å ikke være i stand til det. Jeg savner å kunne forholde meg til ting på en normal måte. Ikke minst ønsker jeg at de rundt meg skal bli kjent med den friske Elise Amanda, for de siste årene har spiseforstyrrelsen skint så voldsomt igjennom. Jeg savner å kun bli definert som meg selv og ikke som sykdom.

Tenk å kunne være bare meg. Det hadde vært fint, det.

 

 

//Elise Amanda

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg