Jeg ble spurt om jeg kunne skrive et innlegg om dette temaet og det kan jeg selvfølgelig! Først vil jeg bare poengtere at jeg sliter “egentlig” ikke med oppkast, det er kun en konsekvens av overspisingen. Med andre ord: null overspising = null oppkast. Jeg kaster altså ikke opp utenom overspising. Men siden jeg dessverre overspiser svært ofte så kaster jeg dessverre svært ofte opp også. Noe som virkelig tærer på kroppen, både fysisk og psykisk.

Å holde på slik er jo egentlig en elendig mestringsstrategi, for det funker kun i øyeblikket. Til syvende og sist så gjør jo dette meg mye verre og likevel klarer jeg ikke å stoppe. Er det ikke rart? Når det er noe som skader meg og påvirker meg så mye som jeg også hater og likevel fortsetter jeg med det? Hvorfor? Det er noe jeg prøver å finne ut av selv. Der og da er det hva jeg kaller for trangen som driver meg, men ellers da?

Nøyaktig hva som trigger til overspising hos meg vet hverken jeg eller mine behandlere, men vi har sammen funnet ut en ting. Situasjoner som gjør at jeg får flashbacks trigger til overspising, men til vanlig så er det jo ikke noe spesielt. Jeg overspiser når jeg er glad, når jeg er lei meg, når jeg er stresset, når jeg er avslappet og når jeg føler meg ok. Jeg overspiser når jeg er alene og jeg overspiser når jeg er sosial.

Det er det som er så frustrerende, at det skjer liksom uansett. Jeg bruker ikke maten kun til å kontrollere følelser. Samtidig så tror vi at jeg kanskje bruker maten til å dempe underliggende følelser jeg bærer med meg konstant. Noe som også kan trigge til overspising er matinntak tidligere samme dag. Det er veldig vanlig å ty til overspising om man går sulten og/eller hopper over måltider. For meg derimot føler jeg at trangen blir større når jeg er mett, noe som verken behandlere eller jeg forstår oss på. For “alle andre” er det jo nemlig motsatt.

Det er altså forskjell på hva som trigger til overspising hos forskjellige mennesker. Men de mest vanlige årsakene er altså sult / hoppet over måltider og et behov for å dempe og/eller kontrollere følelser. Jeg kjenner meg igjen i det, men samtidig ikke. I behandling har vi snakket en god del om hvorfor, uten å klare å komme frem til et eller flere konkrete svar.

Jeg vet at dette innlegget kanskje ikke ga så mange svar som jeg hadde ønsket, men sannheten er jo det at jeg ikke sitter på flere svar selv enn de jeg gir i dette innlegget. Men jeg tror at hvis man finner ut årsaken til overspisingen er man allerede et godt stykke på vei, for hvis man har årsaken kan man ta tak i problemet ved roten og gjøre en endring.

//Elise Amanda