Dette er et spørsmål jeg har fått en del ganger opp gjennom årene. “Hvis du synes at du er tykk, hvor tykk synes du at jeg er da?” og dette vil jeg gjerne svare på i plenum. Jeg kan jo først fortelle at jeg vet at jeg ikke er tykk, jeg er fult klar over at det ikke ser ut som om jeg veier 300 kilo. Men jeg føler meg for tykk til å være meg, om det gir mening? Lårene mine er egentlig ikke store, men de er større enn hva jeg er komfortabel med at de er og det er for mye fett på dem enn hva jeg egentlig takler. Eller for å si det på en annen måte (selv om det ikke er heeelt slik jeg tenker): jeg føler meg ikke liten nok.
Jeg håper dere forstod litt med dette hvordan jeg føler meg i min egen kropp, for da kan vi gå videre til det egentlige spørsmålet. Nei, jeg synes ikke du er tykk om du er større enn meg. For det første har jeg fått høre at jeg har et urealistisk bilde av min egen kropp, dermed er jeg ikke bestandig så flink på å i det hele tatt se om noen er større da jeg fort føler meg som den største. I tillegg gjelder disse “reglene” mine for hvordan en kropp skal se ut kun for meg og min kropp. Så la oss si at du feks er like høy som meg og veier 20 kg mer, så kan jeg helt oppriktig mene at du er slank, selv om jeg mener at jeg er for stor.
For jeg er jo bare for stor for å være meg. Jeg er jo ikke for stor i hva den generelle befolkningen ser på som stor. Dette gir nok ikke så mye mening for de fleste, fordi det gir jo nettopp egentlig ikke mening at det er sånn. Likevel er det nettopp slik det er (velkommen til en hjerne hvor tankene er mye styrt av en spiseforstyrrelse) for meg. Jeg bryr meg heller ikke så mye om kroppene til alle andre, det er jo ikke slik at jeg går rundt og tenker at “nei hun der var større enn meg gitt” i det hele tatt. Faktisk tror jeg at jeg er mindre opptatt av andres kropper enn folk vanligvis er. Jeg bryr meg for eksempel ikke om tynne modeller i ukeblader eller lignende. En spiseforstyrrelse gjør en egoistisk, uansett hvordan man vrir og vender på det. Selv om egoistisk kanskje er det siste man ønsker å være. For å si det rett ut: jeg gir faen i hvordan din kropp er, men jeg er jævlig opptatt av min egen.
//Elise Amanda
Ååååååååh det er sååååå godt å høre noen forklare dette på en så riktig måte 😍
Jeg vet AKKURAT åssen du har det…
For jeg har det på eksakt samme måte!
Dæven. Denne traff!
Takk.
Stor klem fra Tilde
Stor klem tilbake og takk!<3
Det var godt forklart, og du har god selvinnsikt. Sikker på du får TAK på dette til slutt. Folk må jo ikke glemme at det er en sykdom, en mental en, og da gjelder jo ikke vanlige “regler”. Irrasjonelle tanker et jo det som styrer, så ikke noe poeng for andre å prøve finne noe logikk vel?? :-/ Som du sier, ja man er mye fokusert på seg selv, sitt utseende, sin kropp, sin hjerne og det handler lite om andre og hvordan ANDRE ser ut. Med den innsikten du har tror jeg du klarer å få snudd 🙂
Tusen takk! Og for en god og reflekterende kommentar!
Kjenner meg veldig godt igjen 💛 Veldig godt, og ordentlig skrevet!
<3
Sterkt og lese og du er veldig flink til å sette ord på ting, men fælt og høre at du har det sånn med deg selv. For du har kanskje hørt det uendelig mange ganger, men jeg syntes du ser perfekt ut på din egen måte og det er du, jeg har noen i familien min selv som sliter med dette og det er vondt å se på.
Jeg håper du en gang vil få det bedre med tankene dine <3 Jeg har bipolar og ocd og Velo cardio facialt syndrom.. Å de tankene du skriver går igjen i hodet mitt om og om igjen , de er påtrengte slitsome tankene. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, for det går jo ikke an å komme med noe trøstne nesten.
For vi vil ikke ta det inn i oss selv om noen sier oss at jammen, du er da så fin!
Jeg sender deg varme klemmer 💛💛
Tusen takk, gode du <3 Varme klemmer tilbake!