Dessverre har jeg fått høre en del ganger at noen ønsker seg den kroppen jeg har / jeg hadde. Dette gjør meg utrolig trist for det var ikke og er fremdeles ikke er sunn kropp. En sunn kropp er ikke undervektig slik min har vært i årevis. En sunn kropp er en kropp som er i stand til å gjøre ting, ikke en kropp som så vidt orker å gå en kilometer. Men siden en del har sagt at de ønsker seg kroppen jeg hadde skal jeg fortelle dere hvordan man kan få en undervektig kropp. Dette innlegget har vært postet før, men jeg poster det igjen da det er så viktig. Jeg håper dere tar ironien min, forresten.

Først og fremst så må du kutte ut alle vennene dine, for skal du bli så tynn så står de bare i veien. Du har verken energi eller mulighet til å ha venner. Venner inviterer på ting som inneholder mat, venner bryr seg, de spør, blir bekymret og prøver å få deg til å stoppe. Dessuten så tar det alt for mye tid å være med venner, tid som du heller kommer til å bruke på å telle kalorier, spise/spy, sulte deg og/eller tvangstrene. Du er også så utbrent at du ikke til slutt klarer å være med venner selv om du prøver og venner kommer også til å kutte ut deg etter hvert siden du er så avvisende. Men venner trenger du jo ikke uansett, de prøver jo bare å fete deg opp.

Etter det så må du forberede deg på å kanskje ikke stå i noen fag på skolen. Kanskje du i starten er flink pike og pugger til tusen, for du skal være best og flinkest i alt. Karakterene vil etter hvert bare falle og falle og fraværet vil skyte i været. Du kommer ikke til å orke eller klare å møte opp på skolen, du kommer til å sitte gråtende hjemme og tenke på alt det stygge alle de andre tenker om deg, at ingen egentlig liker deg og at du ikke passer inn. Du kommer til å bli livredd for blikk de gangene du er på skolen og uansett hva noen gjør tolker du det som om det er negativt ment mot deg. Konsentrasjon vet du ikke lenger hva er og du klarer ikke følge med på noen ting eller lære noe nytt. Eneste faget du klarer å skrive noe i er matte, for matteboken din er full av kaloritabeller fremfor regnestykkene du egentlig skal gjøre.

Så må du ødelegge familien din. Koselige familiemiddager, familiebesøk og familiebursdag har plutselig blitt synonymt med djevelen selv. Du nekter å dra eller så sitter du der å pirker i maten eller kanskje du overspiser for så å kaste opp. Familien prøver å hjelpe og komme med støttende kommentarer, men du hater dem. Etter hvert begynner du å hyle og skrike, du nekter. Småsøsken vil bli lei seg og frustrerte og nesten ikke forstå noe, foreldre vil føle seg hjelpesløse og frustrerte. Men det får bare være, familien prøver jo bare å ødelegge for deg. Dere kommer til å krangle masse og skape en stor avstand. Familie er nå synonymt med krangling, kjefting og uenigheter. Alle skriker til hverandre og båndet dere en gang hadde føles så godt som ødelagt.

Sporten du elsker kan du se langt etter. Du blir etter hvert nektet å trene, selv den sporten du virkelig brenner for. Du hater alt og alle for at de ikke forstår hvor viktig det er for deg eller hvor viktig trening generelt er. Treningsgleden blir borte og erstattet med en stemme som kommanderer deg til å forbrenne, forbrenne og forbrenne enda mer. Det er et slit og du orker egentlig ikke, men det er ikke du som bestemmer, du lystrer bare. Selv om du ikke får lov til å trene så bruker du masse energi på å klare å trene i det skjulte.

Koselige ting? Nope. Omtrent alle sosiale ting inneholder mat på en eller annen måte. Kino, strandtur (du tør jo uansett ikke dra på stranda, du føler deg som en hval og foretrekker å gjemme deg i en stor genser og joggebukse på rommet), venninnekvelder, bursdager, cafetur, overnattinger. Ja egentlig alt sosialt omtrent inneholder næring på en eller annen måte. Du isolerer deg heller, for ikke tale om at du orker matsituasjonene, de bare ødelegger og alle rundt deg prøver å ødelegge de også. Livet ditt et plutselig ekstremt ensomt, men egentlig så gjør det ikke så mye så lenge du går ned i vekt.

Men endelig er du undervektig! Gratulerer så mye du klarte det, du ble undervektig! Selv om livet ikke ble så perfekt som du så for deg (stor selvtillitt på stranden, føle seg skikkelig fin i alle klær, ha det så bra med deg selv og at alt skulle bli så bra bare du ble tynn nok) så spiller det jo ingen rolle. Du ble jo undervektig ikke sant? Er du ikke heldig som nå har kroppen som andre ønsker seg? Selv om livet nå er et helvete og du kun sitter igjen med et monster i hodet som du følger slavisk så nekter du å endre det, for du nådde jo målet. Du ble undervektig. Heldige deg!

For dere skjønner vel at det er verdt det? Det å bli undervektig. Du er heldig du…