Nå er det klart for enda et etterspurt innlegg, nemlig hvordan det er å være i et forhold når man er syk av en spiseforstyrrelse. For de som ikke vet det så er jeg forlovet med Andreas som dere ser under her, vi har også bodd sammen i over fire år nå. Dermed har han fått blitt med på litt av en reise med meg. Han har sett meg på mitt beste og han har sett meg på mitt verste. Likevel, han elsker meg uansett. Og det er godt, godt å ha den tryggheten. Godt å ha en person man elsker i livet sitt.
Men å være i et forhold når man er syk er ikke bare-bare. Andreas stiller opp veldig mye for meg og det er nok ikke lett å være sammen med meg. Han trøste meg som gråter over hvordan jeg ser ut. Han blir med meg på timene mine på DPS. Han tilgir meg selv om jeg spiser opp potetgullet hans og spiser all maten i huset. For jeg har ofte gjort det og det er ikke greit. Jeg hater meg selv for det, men jeg klarer ikke å la være. Flere ganger har jeg også begynt å gråte om han tar meg på låret, fordi jeg hater kroppen min. Ikke noe særlig gøy for han det heller. Om jeg blir stresset rundt maten kan jeg bli totalt hysterisk. Vi må ofte dra tidligere hjem fra ting på grunn av bulimien min. Og enda mye mer jeg velger å ikke skrive om.
Så, som dere sikkert forstår eller leser i det minste så er det ikke bare-bare å være i et forhold med en som er syk. Det er mye frustrasjon og tårer, men det er også mye kjærlighet. Det er tøft, men det er verdt det. Hvis det er noen som lurer på noen litt mer konkrete ting så får dere bare spørre i kommentarfeltet.
//Elise Amanda