Dette er et tema som har vært oppe til mye diskusjon, iallfall hos meg. Det har blitt diskutert blant behandlere, blant foresatte i mellom og blant de syke seg imellom. For når man har en spiseforstyrrelse og er venn med andre som også har en spiseforstyrrelse kan det slå ut veldig positivt, men også veldig negativt. Sistenevnte her vet jeg det er veldig mange pårørende som har vært bekymret for. I tillegg ser man det ofte ikke selv som syk om det påvirker en negativt å ha et forhold til andre som også er syke. Her tenkte jeg å fortelle dere litt om min erfaring rundt dette, da jeg har opplevd begge deler og også opplevd hvordan andre forhåndsdømmer.
Da jeg deltok på MGFT var det mye snakk blant de pårørende om at de var bekymret over at vi syke skulle påvirke hverandre negativt. Og nå i ettertid forstår jeg bekymringen deres godt, for det kunne fort utvikle seg til å bli slikt. Men jeg følte samtidig at alle forhold mellom syk og syk ble forhåndsdømt, for etter min erfaring kan man også bruke hverandre til å dra hverandre opp og bli en ressurs for hverandre. Selv har jeg opplevd forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre ned, men også forhold mellom syk og syk hvor vi har dratt hverandre opp.
Jeg er veldig påpasselig her med å ikke skrive noe som er gjenkjennbart da jeg ikke vil utlevere noen, så det kan hende at dette blir litt vagt, men det får så være. Å dra hverandre opp er jo selvfølgelig det absolutt beste man kan gjøre og hva som er et sunt forhold syke i mellom. Ved å dra hverandre opp kan man motivere hverandre, man kan ta ansvar å støtte hverandre mens man for eksempel spiser sammen, man kan snakke sammen og dele erfaringer og mye mer. Noe annet som kanskje er litt i gråsona hos noen er galgenhumor og kunne dele og utveksle erfaringer på vondt. Dette har for meg personlig hjulpet mye og jeg er glad jeg har hatt og fremdeles har noen jeg kan være helt åpne med. Det å kunne føle seg mindre alene sammen med noen og å kunne le over hvor teit hele greiene egentlig er isteden for å grave seg ned. Å kunne ha noen en kan snakke med og/eller være med uten å føle skam.
Når det kommer til å påvirke hverandre negativt så er det også mye man kan gjøre her.. Det er fort at ting utvikler seg til å bli en konkurranse.. Hvem spiser minst? Hvem er tynnest? Hvem er mest spiseforstyrret? Og oppfordringer til spiseforstyrrede handlinger og utføring av negative spiseforstyrrede handlinger sammen. Jeg har selv merket at hvis noe holder på å utvikle seg til å bli noe slikt så må jeg rett og slett ta litt avstand for å skåne meg selv. Eller egentlig begge. Det er haugevis av år siden jeg hadde en slik relasjon med noen, heldigvis! Men det er en grunn til at folk er bekymret over at syke henger sammen, for er man ikke oppmerksom nok blir ting fort veldig negativt og man drar hverandre ned. Selvom man ikke vil engang.
Hva er dine tanker rundt dette?
//Elise Amanda
Det blir det samme som med rusavhengighet, rett & slett..
Jeg har heldigvis ikke vært rammet av noen spiseforstyrrelse, men da jeg ‘møtte veggen’, og gikk på en psykisk smell for noen år tilbake, vil jeg si at det å ha noen jeg kunne dra galgenhumoren helt ut med, antagelig var det som hjalp meg aller mest i prosessen med å komme på beina igjen. For meg, satt dette rett og slett det hele i perspektiv, slik at jeg evnet å se et større bilde enn det selvsentrerte og ensomme elende som foregikk i mitt eget hode..