HVORDAN SER SAMFUNNET PÅ PSYKISK SYKE?

Jeg synes mye har forandret seg på de årene jeg selv har vært åpen om mine psykiske problemer. Mitt første innlegg om at jeg var syk ble postet for 8-9 år siden og jeg husker ennå jeg ristet av nervøsitet i det jeg trykket publiser. Herlighet så redd og engstelig jeg var. Jeg hadde tenkt på å begynne å være åpen en god stund, men så var det noe i meg som holdt igjen. Da jeg derimot skulle bli innlagt første gang kunne jeg ikke bare forsvinne fra ungdomsskolen uten å gi noen som helst forklaring til venner og bekjente. Jeg kunne valgt en hvit løgn, men jeg kom til slutt frem til at for meg var det som føltes riktig å være åpen. Da slapp jeg å finne på en unnskyldning og jeg slapp rykter (håpet jeg).

La oss spole litt lenger tilbake, til jeg gikk i åttende og niende klasse. Psykisk sykdom var ikke noe som ble snakket om. Jeg husker at broren til ei venninne fikk oppfølging på bupa, men det var helt hysj hysj og nesten ingen som fikk vite. Selv følte jeg meg utrolig alene for jeg kjente ingen som hadde det slik jeg følte det. Det eneste som ble snakket om var jo “emoene som går i svart og kutter seg”.

Selv hadde jeg den stilen i en periode, men jeg kuttet meg ikke under den perioden. Ikke så vidt jeg kan huske. Jeg bare likte klesstilen, så jeg hadde svart hår, jeg hadde sløyfe i håret, svarte klær og alt for mye eyeliner. Men hadde det noe med min psykiske helse å gjøre? Ingen verdens ting, faktisk.

Synet de rundt meg hadde på psykisk helse ble vel ikke særlig snakket om. Var du psykisk syk så var du klin gæren eller emo. Sånn var det bare. Så da jeg i tiendeklasse trykket publiser på et blogginnlegg hvor jeg fortalte at jeg selv var syk.. vel, jeg var nervøs for å si det mildt. Jeg gråt da jeg fikk se responsen, for ikke en eneste melding eller kommentar var fæl. Det var venner og bekjente som synes jeg var tøff som delte, det var venner og bekjente som fortalte at de heier på meg og det var mange gode ord. Jeg var så overrasket, dette hadde jeg ikke forventet!

Spol så mange år frem i tid. Det er snart 10 år siden jeg publiserte mitt første innlegg om psykisk sykdom og i løpet av den tiden har samfunnet lært mye, men også jeg. Jeg lærte blant annet at det er så mange fler enn man tror rundt en som også sliter, men det ble tiet ihjel. Nå derimot har vi kommet mye lenger. Psykisk sykdom blir snakket masse om, både på skole, på TV, i sosiale settinger og det blir skrevet om i avisene. Jeg føler at det har kommet en helt ny aksept for å slite psykisk. Noen har vondt i armen sin og noen har vondt inne i seg. De fleste respekterer og forstår det om dagen, det er iallfall mitt inntrykk.

Selvfølgelig har man unntakene. Man har de menneskene som mener man bare kan skjerpe seg, så blir man frisk. Man har de som mener at psykisk sykdom ikke er en ordentlig sykdom og man har de som mener at man ikke skal snakke om sin psykiske helse. Heldigvis føler jeg at det er unntakene. Jeg føler at majoriteten av dagens samfunn ser på psykisk sykdom som hva det er: sykdom. Jeg føler heller ikke at jeg blir stemplet som gal, bare fordi jeg er syk. Tvert om.

Men så er det ikke slik at jeg pleier å fortelle noen at jeg er syk ved første møte heller. Det er ikke noe jeg snakker så mye om, med mindre noen spør eller med mindre noen andre tar opp temaet. Jeg er syk, men jeg er ikke en sykdom. Ja, jeg skriver relativt åpent om det på bloggen. Likevel så er det ikke slik at man nødvendigvis merker at jeg er syk om man er sammen med meg. Noen blir overrasket når de får vite det, andre ikke. Noen kan komme med uheldige uvitende kommentarer, noen vet ikke hva de skal si, noen kan komme med direkte ekle kommentarer og noen kan komme med hyggelige kommentarer.

Jeg forventer ikke at samfunnet rundt meg skal forstå alt om psykisk sykdom, hverken når det kommer til meg eller andre. Det er derimot forventer er å ikke bli diskriminert på grunn av hva jeg sliter med eller hetset på grunn av hva jeg sliter med. Vi har kommet lang med åpenheten om psykisk helse, men vi har ennå en lang vei igjen å gå. Dette er mine egen opplevelse av hvordan samfunnet ser på psykisk syke, sett fra mitt eget perspektiv, husk det.

 

Hvordan synes du at samfunnet ser på psykisk syke?

 

//Elise Amanda

_______________________________________

Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER

2 kommentarer
    1. Så bra innlegg!

      Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, for jeg gjorde det samme i ungdomsskolealder <3
      Var redd for å bli sett på som gal, for den gangen var psykisk helse så veldig hysj hysj.
      Har heldigvis vært fremgang på denne fronten, selv om det i enkelte generasjoner og utpå bygda der jeg bor fortsatt er litt tabu.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg