“Det er jo bare å spise” er jeg sikkert ikke alene om å ha fått høre. Det mange ikke forstår er at spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom og at ikke alle som har en spiseforstyrrelse sulter seg engang. For min del har jo spiseforstyrrelsen utartet seg annerledes enn sulting, ved at jeg sliter med overspising og oppkast. Det er også svært frustrerende å ikke klare å stoppe, for jeg sitter jo med alle verktøyene for å kunne klare det, problemet er bare nettopp det at jeg ikke klarer det alene. Det er noe jeg har irritert meg over i lang tid og jeg blir sint på meg selv flere ganger. Hvorfor i all verden kan jeg ikke bare spise normalt da? Hvor forbanna vanskelig kan det være? Men så er det jo det. Forbanna vanskelig. For uansett hvor lett det høres ut i teorien er det noe helt annet å skulle gjøre det i praksis. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.

Samtidig så har man jo den “kjære” ambivalensen som tuller rundt i hodet mitt til enhver tid. For det er jo en grunn til at noe holder en tilbake, ikke sant? For meg et dette noe en undervektig kropp. Hadde spiseforstyrrelsen bare vært vond hadde det jo vært mye lettere å skulle gi slipp. Og uansett hvor sykt det høres ut så veier ofte en undervektig kropp i mitt hode høyere enn et friskt liv. Og det er jo sykt, jeg legger ikke skjul på det. En undervektig kropp er for min del et safety blanket. En teppe som beskytter meg mot verden og alt vondt. For å bli frisk må jeg da altså gi slipp på denne tryggheten, det er det som gjør det så vanskelig og skummelt å skulle bli frisk. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hvert eneste minutt kjempes det, selv ikke i søvne kan jeg slappe av. Det er så vondt at det noen ganger slår pusten ut av meg. Jeg hyperventilerer, gråter og føler at jeg kommer til å dø. Panikk. Hele kroppen min skriker at jeg må bort. I søvne jages jeg av marerittene jeg prøver å fortrenge i våken tilstand. Jeg står i mot så godt jeg kan mens spiseforstyrrelsen grafser i hele meg med sine spisse klør, så spisse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Derfor dere, derfor er det så himla vanskelig å skulle bli frisk. For jeg vil, jeg vil så absolutt. Det er bare ikke gjort på en to tre og jeg trenger noen som kan kjempe denne kampen sammen med meg. For spiseforstyrrelsen er himla sterk og da trenger jeg å komme mannsterk mot den for å kunne ha en sjanse til å vinne. Jeg må møte mine indre demoner, kjempe mot dem og jeg må vinne. Vinne.

//Elise Amanda