Det er så himla frustrerende at det føles uutholdelig å gå opp i vekt, at hele verden ser ut til å rase (men så gjør den nok egentlig ikke det). At å spise nok til å gå opp det jeg må setter igang så mange følelser og tanker. Når man strigråter seg gjennom måltider og sliter med å puste, fordi angsten for egen kropp er så sterk. Hvorfor er det egentlig sånn? Hvorfor føles det så fælt? Jeg sliter med å forstå det selv.
Er det ikke rart at jeg kan få panikkanfall over mat og måltider, mens å hoppe i fallskjerm er noe jeg vil? Jeg håper frykten slipper litt tak etterhvert, både når det kommer til mat og ikke minst kropp. Den gjør jo forhåpentligvis det, det er jo derfor jeg drar meg gjennom denne gjørma.
Ting har vært ekstremt tøft siden starten av helgen. Det har vært mange tårer, så mange at jeg ble overrasket selv over at jeg ikke gikk tom. Samtale om at det blir tenkepause om jeg ikke kommer meg på beina igjen asap. Frykten for å få tenkepause eller bli skrevet ut er stor, for jeg vil jo dette. Jeg vil jo så gjerne være her og jeg vil jo så gjerne bli bedre, jeg er bare så redd. Så jeg gråter og gjør som jeg skal, samtidig som jeg hater meg selv for det (men jeg hater meg selv for det om jeg ikke gjør som jeg skal også). Ambivalensen spiser meg opp innenfra noen ganger.
Jeg gleder meg til den dagen (som forhåpentligvis kommer en eller annen gang) jeg kan si at jeg klarte det. Klarte å bli frisk nok til å i det minste ikke utføre spiseforstyrrede handlinger. En dag hvor ting ikke føles like fælt. Hvor jeg ikke føler at jeg dør av å gå opp i vekt eller ligge på en normalvekt. Hvor frykten ikke styrer livet mitt og hvor alle disse fæle følelsene ikke er det som tar mest plass i livet mitt.
Men enn så lenge føles det fælt, ja rett og slett uutholdelig. Det er vel slik det er å skulle bli frisk, det. Heldigvis er premien på målstreken ganske så stor, nemlig livet.
//Elise Amanda
Hugser så godt korleis det var ja! Men det vil sleppa taket ein dag kor lang tid det tek er jo individuelt, men er ganske sprøtt for meg nå og tenka at kroppen og korleis den såg ut dominerte meg og før med anoreksiens klør. Det blir lettare og eg håpar verkeleg Rasp ikkje gjer deg tankepause allereie nå – du må jo få tid! Sendar ein varm klem💖
Fin kommentar over. Det ER jo litt rart at dette med utseende skal ha så mye å si for oss, og for noen har det ENDA mer å si. SÅ mye som du beskriver, at det styrer mye av livet ditt. Og det er jo bare et SKALL. Det er jo inni oss vi egentlig ER, hvis vi bare lar folk får se DEN biten litt mer liksom. Jeg håper dere får PRATE nok rundt alt dette, for det er jo i hodet det meste sitter. Ønsker deg lykke til videre 🙂
Jeg vet dessverre ikke hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, men jeg kan godt kjenne meg igjen i angsten, og det å ha nedverdigende tanker om egen kropp. Som barn var jeg overvektig, men klarte i løpet av videregående å ta av meg kiloene. Og for første gang på mange år, var jeg endelig fornøyd med kroppen min. Det var et høydepunkt bare å passe inn i størrelse smal. Du skulle sett ansiktsuttrykket mitt den dagen. Jeg var så glad! Endelig hadde alle treningsøktene, og turene fram og tilbake til byen (fordi jeg tok aldri kollektivtransport – kiloene skulle jo av) gitt resultater.
Det skal understrekes at jeg spiste veldig lite i denne perioden. Mest fordi kjøleskapet hjemme nesten alltid var tomt, eller inneholdt pålegg og andre ting som ikke fristet. Så ofte lot jeg bare være å spise. Selv om det kanskje var veldig dumt av meg. Dagene mine var også fulle av plikter og gjøremål. Det var så vidt jeg fikk tid til å puste. Så ikke vet jeg hvordan jeg klarte å holde meg gående.
Mot slutten av vgs, møtte jeg kjæresten min, som jeg senere flyttet sammen med. Tilværelsen sammen med han, ble en helt annen. Ikke var dagene mine travle lenger, kjøleskapet hjemme var ikke lenger tomt, og alle turområdene jeg før hadde så nære, var plutselig ikke der lenger. Så jeg ble sittende mye inne, og kjedespise – fordi det er en av mine uvaner. Jeg kjedespiser! Og det kombinert med svært lite aktivitet, resulterte i en voldsom vektøkning. Jeg sier ikke at jeg er overvektig igjen, men absolutt ikke like slank som det jeg var, da jeg var skikkelig fornøyd med meg selv.
Som sagt, har jeg ingen spiseforstyrrelse, men jeg vil absolutt si at jeg er på et sted der jeg er misfornøyd med kroppen min igjen. Det er ofte jeg ser på mitt eget speilbilde og tenker “gid, jeg skulle ønske jeg så like slank ut igjen”, men så prøver jeg å gå inn i meg selv, og konkluderer med at jeg egentlig har det mye bedre med meg selv nå; Jeg slapper mer av i hverdagen, jeg går ikke rundt å uroer meg for unødvendige ting lenger, jeg bor ikke lenger hjemme hos mamma, der det stadig oppstod krangler i en og annen form – som gjorde meg sinnssyk. Så selv om kroppen min ikke er like “fin” som det jeg ønsker, har jeg det i hvert fall bedre med meg selv psykisk. Det tenker jeg er det viktigste. Så får heller denne kroppen leve litt sitt eget liv. Hvem vet, kanskje jeg en dag klarer å komme meg ned til den vekten igjen, eller kanskje jeg bare lærer meg å være fornøyd med den kroppen jeg har.
Sender deg varme klemmer. Heier på deg, dette klarer du! <3