Visste dere at som liten elsket jeg å sove borte, mens jeg de senere årene har slitt så ekstremt med det? En god blanding av angst og bulimien. Med bulimien har problemet ofte vært det at jeg har så sterk trang til å overspise at jeg bare «må» hjem eller at jeg allerede har begynt å overspise og derfor «må» hjem for å spise mer og så kvitte meg med det. Jeg har også vært veldig nøye på at jeg ikke vil kaste opp hjemme hos andre, det vil jeg hverken utsette dem eller meg for. Derfor har jeg som regel dratt hjem på kvelden når jeg egentlig skal sove hos venner. Jeg har rett og slett ikke kontroll på spisingen min. Og selv om det kanskje ikke ser sånn ut, så er det så ille at jeg fint stapper i meg rundt 6 kg med mat og drikke på under to timer. Da får jeg faktisk ikke lov til å beholde engang. Og hadde det vært så at jeg ikke hadde fått til å kvitte meg på det har jeg fått beskjed om at jeg må rett på sykehuset så de kan pumpe det opp. Jeg går rundt med en konstant angst for at jeg en dag revner magesekken eller rett og slett spiser meg til døde.

Men så lurer du kanskje på hvorfor i all verden det er bilder av venninnen min Mona og meg i dette innlegget? Det er fordi de siste månedene har jeg faktisk klart å overnatte! Uten å dra hjem, jeg har faktisk blitt natten over! Og jeg er så himla stolt! For de fleste er nok ikke dette en big Deal, men for meg er det en gigantisk seier! Jeg føler meg trygg hos Mona og hun har også sagt at skjer det at jeg overspiser osv, så blir hun ikke sint. Hun skjønner at det er sykdommen og ikke noe jeg kan styre selv. At hun faktisk kan forlate sin egen leilighet for at jeg skal få fullføre i fred! Hvor stort gjort av henne er ikke det? Og jeg tror det er nettopp det som gir meg den tryggheten. Jeg vet hun ikke blir sint på meg eller skuffet. Og jeg vet at jeg kan være alene om jeg trenger det. Jeg vet hun ser meg uten å dømme meg. Og det betyr så himla mye.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

-Elise Amanda