JEG HAR IKKE SOM MÅL Å BLI FRISK FRA SPISEFORSTYRRELSEN

Overrasket? Vel, la meg forklare litt nærmere. Jeg har liten tro på at jeg noen gang kommer til å bli fullstendig frisk fra spiseforstyrrelsen og det har behandlere rundt meg også. Det handler da ikke om å være negativt innstilt, men å ha et realistisk syk på hele prosessen. Målet mitt er å bli friskere, så frisk at jeg kan leve et tilnærmet normalt liv og så får jeg nesten bare ta ting derifra. Bare det å kunne leve et tilnærmet normalt liv ligger langt frem i tid, men det er et stort mål jeg skal strekke meg etter og et mål som er mulig å nå.

Motivasjonen er heldigvis tilbake og jeg skal kjempe som pokker fremover for å bli friskere. Jeg tror det er fult mulig for meg å bli relativt frisk, men å bli 100% sykdomsfri tror jeg nok at jeg dessverre aldri blir. Når det sitter så godt innplanta i meg, jeg har slitt i så mange år og spiseforstyrrelsen min har en veldig dyp årsak. Derfor blir jeg mer en glad om jeg bare klarer å leve et så og si symptomfritt liv. Et liv hvor det er jeg som styrer skuta og et liv hvor skuta går gjennom store bølger, men hvor det er jeg har kontroll (og ikke bølgene aka spiseforstyrrelsen).

Jeg har tro på at noen kan bli helt friske fra en spiseforstyrrelse, jeg har jo sett og hørt om det selv. Dessverre gjelder ikke det alle, men det betyr ikke at man av den grunn skal miste håpet. Det er nemlig mange som også har blitt friske nok til å klare å leve med spiseforstyrrelsen og leve et liv hvor de fremdeles er syke, men likevel har kontroll på en frisk måte. Bare det å være i stand til å ha kontroll over symptomene mine hadde jeg vel omtrent kappet av en arm for.

Om jeg mot all formodning skulle bli helt frisk så tar jeg heller det som en voldsom stor bonus. Jeg skulle ønske at det bare var å bli frisk fysisk og så var man frisk, men dessverre er det ikke slik. Men jeg håper at jeg en dag blir frisk nok til å klare å godta en normalvektig kropp, frisk nok til å ikke overspise og kaste opp og frisk nok til å ikke la spiseforstyrrelsen styre på bekostning av livet mitt. Frisk nok til å få barn, til å jobbe, til å klare å bli med ut for å spise helt spontant, frisk nok til å ikke være totalt avhengig av “kontrollen” spiseforstyrrelsen gir meg. Frisk nok til å ha et liv.

 

 

 

 

 

//Elise Amanda

1 kommentar
    1. Sånn jeg har forstått, fortoner dette seg gjerne på samme vis som hos rusavhengige i den forstand at sykdommen vil ligge latent livet ut uansett. En alkoholiker kan jo som vi vet tørrlegges, og bli ‘frisk’ i så måte. Men ikke desto mindre vil h*n jo bestandig være en alkoholiker, slik at uansett hvor lenge de har vært tørrlagt, vil typ en drink sende de straka vegen ut på galeien igjen.. -Og det er denne greia her jeg har forstått også gjelder for mange spiseforstyrrelser, og da spesielt for bulimi og overspising. Er dette riktig, eller er jeg helt ute å kjøre her?..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg