Når man er i tilfrisking fra en spiseforstyrrelse, skal man da kjøre safe eller utfordre seg? Spør man meg så tenker jeg at det handler om en mellomting, noe behandleren min er enig i. Først, la meg fortelle litt om å skulle utfordre seg og i hvilken grad. For meg (og mange andre) er det nemlig slik at hvis man pusher for hardt så trekker man seg bare tilbake og da sitter man jo igjen uten et forbedret resultat. Men hvis man ikke pusher seg selv i det hele tatt så kommer man jo heller ingen vei, eller hva? Derfor handler det om å utfordre seg nok til at man kommer seg fremover, men ikke så mye at man trekker seg tilbake. Så langt det lar seg gjøre iallfall.

Dette innlegget er skrevet før jeg drar, så når dette blir postet har jeg vært i en familiebursdag hvor det har blitt servert en av mine mest triggende middagsretter. En rett som jeg på 9 år kun har klart å spise en gang uten at det ender med overspising og oppkast. Selvfølgelig må jeg utfordre meg på denne retten, men er virkelig en familiebursdag det rette stedet for den utfordringen? Ja, har jeg tenkt mange ganger og prøvd. Feilet. Nettopp fordi jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg vil så gjerne klare og jeg vil klare NÅ.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men i dag har jeg istedenfor pushet meg i riktig grad. Jeg har pushet meg fordi jeg skal spise (har spist når dette innlegget postes) der, men jeg har ikke pushet meg selv for hardt ved å skulle spise den veldig triggende retten. For den trenger jeg rett og slett hjelp til å overkomme. La meg fortelle dere to realistiske scenarioer for meg:

1.Jeg spiser det de andre spiser og jeg klarer ikke å stoppe. Jeg går løs på alt for mye snacks og kaker etter at middagsretten er spist opp. Såpass mye at det er umulig å ikke legge merke til. Pulsen stiger, jeg vet jeg har overspist og jeg vet at alle andre også vet det. Jeg blir stresset og vil bare hjem for å spise enda mer før jeg så kaster opp. Det blir en så ikke koselig opplevelse, hverken for meg eller de rundt meg.

2.Jeg lager mat hjemme som jeg tar med meg. Det er utfordrende og jeg gruer meg litt til eventuelle spørsmål, men jeg har planlagt dette godt i forkant. Planlagt hva jeg skal spise og hvor mye jeg skal stoppe etter. Det er utfordrende, men det hjelper å ha med seg mat som ikke er triggende. Jeg klarer å holde bulimien i sjakk og jeg får noen hyggelige timer i familiebursdag.

Jeg vil ikke si at jeg har kjørt helt safe på alternativ nummer 2, for det er fortsatt en utfordring bare det å ha med annen mat og ikke minst være rundt så mye triggende mat og snacks. Det er ingen garanti på at det går bra. Bare ved å dra og delta i familiebursdagen pusher jeg meg. Samtidig så har jeg kjørt safe i den forstand at jeg har lagt til rette for at det skal bli en best mulig opplevelse. Jeg pusher meg, men jeg pusher meg ikke så hardt at alt går i vasken.

Jeg er også stolt som klarte å ta hensyn til hva som er best for meg selv. Det er noe jeg sliter med å gjøre.

//Elise Amanda