Jeg husker godt at foreldrene mine ofte kviet seg hvis jeg skulle bort eller skulle noe spesielt. Ikke fordi det var et problem med tingene jeg skulle eller hvordan jeg hadde det da, men fordi jeg alltid fikk det så vanskelig i etterkant. Egentlig har jeg alltid vært litt “sånn”. Da jeg var yngre og kom hjem etter for eksempel en natt hos ei venninne gikk jeg rett på rommet og ville egentlig ikke snakke med noen. Jeg trengte ro og satt derfor å lekte for meg selv, leste eller noe lignende. Jeg kunne gråte og bli vanskelig om noen prøvde å presse meg til å være sosial. Jeg trengte rett og slett en liten time out etter å ha vært sosial.
Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig, for det hadde jeg så absolutt. Det ble bare litt vanskelig å håndtere for meg i etterkant av en eller annen grunn, noe det fremdeles er bare på en annen måte.
De siste årene tror jeg det har vært en kombinasjon av at jeg har overfylt min sosiale dose i tillegg til hvordan spiseforstyrrelsen påvirker meg. Noen ganger klarer jeg å begrense meg til en viss grad når det kommer til spiseforstyrrede handlinger, men det krever enormt med krefter å i det hele tatt begrense seg til en viss grad.
Jeg kan jo ta helgen som var som eksempel, jeg hadde det så utrolig hyggelig med venninna mi. Likevel, jeg kjempet mot bulimien konstant den helgen og jeg spiste mer enn jeg egentlig skal. Vi snakker ikke sånn overspising at jeg vil kategorisere det som bulimisk, men likevel i en såpass grad at jeg gikk opp 1kg+ etter å ha vært borte hjemmefra en helg. Å stå med disse følelsene, spesielt i etterkant har vært veldig vanskelig, slik det dessverre alltid er.
Jeg vil så gjerne gjøre ting og jeg har det jo ofte relativt fint der og da, men det handler om å finne en balanse i det nettopp fordi det alltid blir et slag i magen ut av det. Å kutte ut slike fine ting er overhodet ikke et alternativ, man blir jo ikke akkurat bedre av å låse seg inne. Men jeg må begrense meg, for om disse slagene i magen blir alt for mange klarer jeg ikke å stå oppreist.
Jeg klarte ikke en gang møte opp til timen min på spiseenheten i dag fordi jeg ironisk nok følte meg for stor og svær, nettopp på grunn av de kroppslige konsekvensene etter en fin helg med en god god del mat enn det vanligvis er (utenom overspising). Heldigvis hadde behandler en ledig time senere denne uken som jeg skal få, noe jeg tror blir godt i grunn. At ting er slik er utrolig trist, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre mitt beste.
//Elise Amanda
Berre ein tanke som slo meg, kan desse reaksjonane kome fordi det er vanskeleg å unne seg å ha det fint? Eller når du då og kjem heim har hart det fint også blir slaget tilbake til «virkeligheten» hardt? Eg hugse iallefall det var sånn då eg hadde anoreksi. Særlig også om man hadde tillat seg å spise meir og kose seg. Er du med? Kanskje du må jobbe med å tillate deg å ha det lov å ha det fint og kose deg? Og finne ting å fylle tomrommet med som kjem når du kjem heim?
Oi, det har jeg faktisk ikke tenkt over før! Det kan faktisk veldig godt hende at du har helt rett på det. Jeg tror faktisk at du har rett. Tusen takk for en veldig god kommentar som fikk meg til å sette reaksjonene mine i et nytt perspektiv!
Værsegod skulle bare mangle. Det bare slo meg sånn når eg las dette innlegge, det var og ein aha opplevelse då eg skjønte det same den tida eg var syk. Og du beskreiv ting heilt likt som meg så eg tenkte det kunne henge saman med det samme. Håpar det kan hjelpe deg eit steg vidare. Klem💖