Er det noe som virkelig har plaget meg er det den tiden er det at diagnosen F50.0 Anoreksia nervosa stod som min hoveddiagnose i lang tid. Dette har fått praktiske og psykiske konsekvenser for meg og det er dette jeg akter å fortelle dere om nå. Før jeg starter vil jeg fortelle at min nåværende hoveddiagnose er F50.2 Bulimia nervosa og at jeg er helt enig i den. Jeg har også snakket litt om dette temaet i behandlingen her i noe som heter “her og nå gruppe” og konklusjonen er at jeg faktisk har hatt feil diagnose på meg i lang tid, før jeg fikk min nåværende. Vi kom også frem til at om vi hadde hatt diagnosesystemet de har i USA hadde jeg fått diagnosen anorexia b/p subtype, men denne diagnosen har vi ikke i Norge og andre land. Derfor er det diagnosen F50.2 som best forklarer problematikken min.
Så, hvilke praktiske konsekvenser har det fått for meg at jeg har hatt en anoreksidiagnose hengende over meg? Det har gjort at jeg ble nektet å starte på skolen et år av skolen, da de mente at jeg med anoreksi og så lite innsikt i min egen sykdom rett og slett var for syk til å starte. Det ble nevnt mye om at jeg må spise om jeg skulle gå på skolen, hvorpå jeg forklarte at min problematikk er overspising etterfulgt av oppkast. Dette ble ikke trodd på og de konkluderte med at jeg selv trodde jeg overspiste siden jeg hadde anoreksidiagnosen på papiret. Det ble altså ikke noe skole på meg det året, jeg ble rett og slett nektet å få starte.
En annen stor og svært frustrerende konsekvens er behandling i helsevesenet. Det er mange likheter mellom behandling av anoreksi og bulimi, men likevel er det en hel del vesentlige forskjeller. Det å da bli behandlet som om jeg skulle hatt anoreksi når jeg egentlig har hatt og har bulimi har bare gjort meg verre. Jeg har ikke kjent meg igjen i ting som har blitt sagt i behandling og situasjoner og følelser som har blitt beskrevet. Dermed har jeg jo heller ikke fått hjelp for det jeg egentlig sliter med. For jeg skal love dere at jeg kan spise, problemet er jo det at jeg overspiser og kaster opp.
Dette er to av de praktiske konsekvensene feildiagnosering har gitt meg og helt ærlig vet jeg ikke om de fysiske eller psykiske konsekvensene har vært verst. De psykiske konsekvensene har blant annet vært at jeg har kviet meg for behandling da jeg har følt at jeg ikke har hatt en shit der å gjøre, nettopp fordi jeg ikke sliter med mange av de typiske anorektiske tingene. Det har følt til sinne, frustrasjon og håpløshet. Det har følt til at jeg har følt at ingen forstår og det har ført til at jeg føler at jeg ikke egentlig har fått hjelp. Det blir litt som å skulle behandle brudd i armen når bruddet egentlig sitter i foten. Begge er brudd, men likevel: det krever litt forskjellig behandling.
Jeg har også følt meg som en hykler. “Men siden jeg har anoreksi skal jeg jo nesten ikke spise, men jeg bruker jo nesten hele dagen på å overspise og kaste opp hver dag jo..” og dermed har jeg følt meg enda verre. Jeg har følt meg falsk, som en hykler og rett og slett enda mer skamfull enn jeg i utgangspunktet var. Overspisingen min er i tillegg totalt objektiv overspising, det er ikke det at jeg tror jeg overspiser, altså subjektiv overspising. Vi snakker om overspising i den form av å innta 10 000-70 000 kalorier om dagen. At familien min bekreftet dette hjalp heller ikke stort, de var fast bestemt på at anoreksidiagnosen var rett.
Den dagen diagnosen min ble endret til F50.2 Bulimia Nervosa var en dag jeg følte enorm lettelse. ENDELIG kunne jeg få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Og vet dere hva? Etter at jeg fikk det jeg anser som rett diagnose har jeg fått en annen form for behandling rettet mot meg og ENDELIG begynner ting å gå fremover. At noe så “lite” som feil spiseforstyrrelsesdiagnose kan bety så mye for tilfriskningen er helt sinnsykt. Derfor er jeg så lettet over å endelig få hjelp for det jeg faktisk sliter med. Hjelp som faktisk fungerer.
Og vil dere vite grunnen til at jeg hadde en ren anoreksidiagnose på meg i årevis, i følge helsevesenet? På grunn av alvorlig undervekt. Det er grunnen, ene og alene. Mens alt av symptomer og handlinger hele den tiden har pekt på bulimi.
Noen av dere som har lignende erfaringer eller noen tenker rundt dette?
//Elise Amanda
Jøss, helt skikkelig skummelt at systemet ikke fanger opp sånt! Folk som skulle skjønner det. Bra du får riktig hjelp nå 🙂
Jeg har aldri fått noe diagnose borsett fra at fastlegen mener det er noe. Og en psykolog sa en gang at det virker som jeg har PTSD. Men fikk aldri noe onkelig diagnose. Hadde jeg fått det trur jeg det hadde spart meg for mye greier som jeg har måtte prøvde ut av behandling og slikt.
Men verste er vel noen nær meg som hadde feil diagnose i rundt 15 år. Plutselig for 6-7 år siden ble det oppdaget at det var feil diagnose. Så de har pøset på med diverse medisiner og behandlinger som har ødelagt kroppen. Som ikke overhodet var nødvendig. Så har virkelig merket selv og sett hva som kan skje når ting ikke blir gjort riktig. Eller når psykologer ikke vil høre på hva pasientene sier.
Jeg blir så sint av å lese slikt, fordi det er så altfor dårlig. (Hva for en karlegging er det?? At man er for tynn.. )Det er så viktig med ordentlig karlegging, og jeg får ordentlig vondt av deg. Man kan stjele mange år av noens liv med feil diagnose og hjelp. Men hva gjør man liksom når man er syk og de som skal hjelpe ikke engang tar seg tid til å sjekke at diagnosen er riktig før de sender en til en vanskelig behandling.. hvordan fikk du til slutt riktig diagnose? Måtte du kjempe for det? Skrifet du behandler? Hva skjedde? Det er desverre mange som har opplevd lignende det du har. Kjempebra at du skriver om det!