Det jeg nå skal fortelle om handler egentlig om manglende kompetanse innen psykisk helse, eller gjør det det? Jeg forstår jo svært godt at leger på somatisk avdeling ikke har like stor kompetanse som leger tilknyttet en spiseforstyrrelsesavdeling, likevel så tenker jeg at det er forskjell på å mangle kompetanse og å ikke ville prøve  å forstå. Det er forskjell på å mangle kompetanse og på å være en drittsekk. Sistenevnte har jeg heldigvis ikke møtt så mye av, men ett møte satte et skikkelig støkk i meg.

For en god del år siden var jeg innlagt på somatisk avdeling, rettere sagt barneavdelingen på sykehuset i Vestfold. Jeg var der på tvang og jeg må ha vært under 16 år på den tiden grunnet aldersgrensen for å være på barneavdelingen. Med andre ord så var jeg ikke så veldig fornøyd med å være der og jeg ønsket bare å skrive meg ut, noe som da ikke gikk siden jeg var under tvang.

Jeg kjempet i mot alt de ville gi meg. Jeg ville ikke få noe inn i kroppen min, så jeg klemte veneflonslangene i håp om å stanse dem, jeg ville ikke bli undersøkt så jeg hylte og skrek og jeg ville ikke snakke med leger eller sykepleiere så jeg ignorerte dem eller kikket stygt på dem. Husk at på denne tiden var jeg ung og svært syk, jeg klarte ikke en gang å se mitt eget beste. Alt jeg ville var å dra hjem.

Så kommer en ny lege inn på rommet mitt. Sint som jeg var over å være på tvang nektet jeg å snakke med han og satt heller på Macbook’en min mens jeg ignorerte han. Han ble da sint på meg og dro Macbook’en ut av hendene mine slik at den falt i gulvet. Ordene hans husker jeg enda “du er utrolig respektløs og tenk på alle de barna som trenger å være her, men som du tar opp plassen til nå ved å utsette deg selv for skade!”. Det gjorde at jeg knakk totalt sammen. For det første ville jeg jo ikke være der engang og for det andre ble jeg så lei meg og gråt og gråt over at jeg trodde jeg førte til at noen barn ikke fikk hjelp.

Jeg så for meg barn dø på grunn av meg. Dette stemte jo ikke, selvfølgelig. Han sa det nok bare fordi han var sint og frustrert, men likevel: sånn snakker man ikke til folk. Jeg var et barn og jeg var syk. Jeg valgte ikke å bli syk jeg heller. Men denne legen, han valgte å ikke prøve å forstå. Han valgte å trykke et barn som var langt nede enda lenger ned.

Her ser dere et nærbilde av skaden Macbook’en fikk etter fallet. En sprekk oppover i baksiden av skjermen. Og etter denne “ulykken” ble hele maskinen svært treg. Applaus til legen som også bidro enda mer til min frykt for helsevesenet.. fortsatt den dag i dag er jeg frustrert over behandlingen jeg fikk. Dette handler faktisk ikke om manglende kompetanse, det handler om manglende evne til å være et medmenneske og manglende evne til respekt. Og jeg vet ikke hvem som fikk den mest permanente sprekket jeg: jeg eller Macbook’en..

//Elise Amanda