For en god stund siden ble jeg spurt om jeg kunne fortelle litt om min drømmebehandling, et spørsmål jeg synes var utrolig interessant og fortjente et eget innlegg. For hvordan ser den ut og hva innebærer den? Kort fortalt: jeg aner ikke, men samtidig så har jeg jo gjort meg opp noen tanker rundt det. Jeg aner ikke fordi jeg ikke har prøvd ut ting akkurat sånn og jeg vet jo ikke om det hadde fungert. Samtidig så tror jeg det er en slik type behandling som hadde fungert. I skrivende øyeblikk er jeg litt sliten forresten, så jeg beklager på forhånd om formuleringen blir dårlig.

Så hvordan ser drømmebehandlingen min ut? Det er nok en type behandling hvor jeg kan jobbe parallelt med det jeg sliter med. Jeg pleier å si at om jeg har klemt hånden min fast i en dør er det ikke nok å kun gi meg Paracet (altså jobbe med spiseforstyrrelsen), man må faktisk også fjerne årsaken til at det gjør vondt, nemlig å lukke opp bildøren så jeg får hånden fri (altså jobbe med det som ligger bak spiseforstyrrelsen).

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg trenger også å bli sett som menneske og ikke bare som sykdom, for jeg er så himla mye mer. Å bare skulle sitte på et kontor og snakke er ikke særlig hjelpsomt for meg for å klare å håndtere ting selv, jeg må faktisk få hjelp og veiledning når jeg står i situasjoner som oppstår. Det er også veldig viktig for meg at noen bruker tid på å forklare meg, fremfor å kjefte på meg og at det finnes forståelse for at når ting blir veldig vanskelig kan jeg miste kontroll og reagere som jeg gjør. I starten hadde det vært fint med svært tett oppfølging som gradvis slippes opp. Slik at når jeg er i stand til å kunne klare å ta kontroll selv skal jeg få prøve meg på det, men ikke før.

Tid er også noe jeg trenger. Tid til å innarbeide nye vaner. Tid til å bli trygg. Tid til å øve selv i et passe tempo. Tid til å bli møtt med forståelse. Når det kommer til forståelse er det utrolig viktig for meg å bli hørt og forstått som meg. Jeg sier ikke at spiseforstyrrelsen skal bestemme alt, men at mine følelser og tanker anerkjennes og at det skjer et samarbeid mellom meg og behandlingsinstans.

Dette er da altså svaret fra min friske side, om man kan si så. Spør man spiseforstyrrelsen derimot er svaret kort: bli frisk, men samtidig forbli undervektig. Ha. Ha. Ha. Det har jeg for lengst forstått ikke går, men det hender at SF prøver å overtale meg til at det går an likevel (det gjør det altså ikke). Det er bare å face det først som sist: kroppen må også henge med, enten man vil eller ei.

Kjenner dere igjen noe av behandlingsformen her..? Dere som har fulgt meg nøye gjør nok det. Det er nemlig store likheter med RASP intensiv sin behandlingsform. En del forskjeller så klart, men en god del likheter også.

//Elise Amanda