Det foregår mye i hodet mitt under måltider, men også etter måltider og mellom måltider. Som regel er det tanker om å bare spise, spise og atter spise. For jeg vet jo så godt at det er jo “bare” å kvitte seg med det etterpå og derfor er tanken om å bare hive innpå alt enda større. I tillegg har jeg det jeg kaller for trangen, det er en intens trang til å (over)spise. Det nærmeste jeg kommer til å kunne forklare denne trangen er at den er sterkere enn trangen til luft når man holder pusten alt for lenge. Så sterk er den altså og det er grusomt å konstant måtte kjempe mot denne trangen.

En tidligere alkoholiker må holde seg helt unna alkohol for å ikke havne på kjøret igjen, men jeg kan jo ikke holde meg helt unna min avhengighet og rus. Mat må man jo ha og i tillegg blir det tatt frem i alle sosiale settinger. Tenk deg å være alkoholiker og måtte face alkohol så mange ganger om dagen? Å ha det tilgjengelig konstant? At det forventes at du skal møte opp til så mange settinger med alkohol? At du får tak i det uansett, men at den generelle befolkningen ikke forstår at det er skadelig for deg. Litt sånn føler jeg at det er.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men samtidig kommer frykten for å spise, eller rettere sagt: frykten for å miste kontroll. For hvis jeg først setter i gang og går inn i overspisingsmodus er jeg helt inn i det. Derfor kan det samtidig være vanskelig å spise, nettopp fordi jeg vet at så fort jeg begynner kan trangen sette inn for fult, noe den ofte gjør. Og når trangen er som verst klarer jeg ikke å stå imot: jeg må jo ha oksygen. Så jeg fortsetter bare om jeg først begynner, uten sjans til å stoppe.

Det er utrolig slitsomt å konstant kjempe mot disse tankene, lystene og handlingene. Blir muligheten for å overspise tatt fra meg kan det også bli vanskelig bare det å spise. Min spiseforstyrrelse startet tross alt som anoreksi, men utviklet seg temmelig fort til bulimi. Likevel, jeg kjenner en del på de begge to fremdeles, men bulimien er uten tvil den aller sterkeste og den som har kontroll. Så er det også vanlig at det er slik det er blant bulimikere faktisk. Jeg har med vilje utelatt å skrive om en del ting i dette innlegget, da jeg ikke vil trigge. Men jeg håper at noen fant dette innlegget informativt og kanskje nyttig<3

Ønsker dere flere slike innlegg hvor jeg forteller litt om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse?

//Elise Amanda