Idag tenkte jeg å fortelle dere litt om hvordan det er å være venn med en som har alvorlig bulimi. Kanskje noen også har lurt på hvordan det er? Det er jo rake motsetningen til hva jeg selv sliter med, så det kan jo by på noen utfordringer i et så nært vennskap som det vi har.
Som dere sikkert vet sliter Elise med alvorlig bulimi, noe som merkes godt også i vennskapet vårt. Det er ikke bare bare å være venn med en som sliter såpass mye med en spiseforstyrrelse som det Elise gjør. Elise er avhengig av rutiner når det kommer til mat, og også når det kommer til å sove borte og generelt i hverdagen. Det er noe jeg ikke har skjønt meg særlig på, for jeg har ikke noen erfaring med å ha det sånn. Jeg har aldri kjent på behovet for rutiner selv! Jeg kan nok fort bli litt oppgitt, rett og slett fordi jeg kanskje ikke forstår viktigheten av dette. Å det har også litt med min problematikk å gjøre også- at jeg kan reagere veldig på små ting som andre kanskje ikke ville reagert på! Å at jeg fort kan bli oppgitt/ småsur/ hvis ting ikke går som planlagt- fordi jeg er veldig rigid av meg! Det har ingenting med mangel på empati å gjøre, men min evne til å forstå strekker ikke alltid til selv om jeg skulle ønske! 
Det er heller ikke alltid vi kan spise visse steder eller visse typer mat, fordi det øker trangen til å overspise hos Elise- å den kan jeg skjønne veldig godt, så der er det ikke så vanskelig å vise hensyn. Det er heller ikke alltid vi kan drikke alkohol, noe jeg ofte har lyst til- fordi det også øker ofte trangen til å overspise. Det er mange hensyn man må ta, som til tider kan føles veldig kjipt, spesielt når det går utover avtalene våre! Da går det ofte litt i stå i hode mitt for jeg hater brutte avtaler! Men det gjelder ikke bare avtaler med folk som er syke. Og det er jo klart at brutte avtaler ikke er noe gøy? Det synes vel ingen! Selv om jeg vet dette er viktig for Elise, så er det lov å kjenne på at det til tider kan være litt kjipt hvis det er noe man for eks har gledet seg litt til.
Jeg sliter jo med anoreksi selv, og det er jo rake motsetningen til det elise sliter med! Jeg har aldri brukt mat for å håndtere vanskelige følelser for eksempel! Eller kjent at mat kan gi en rusfølelse- derfor kan ikke jeg sette meg inn i hvordan det er å ha bulimi, hvordan det er å ha behov for å spise masse mat for så å kaste det opp igjen! Det er ikke rart at man kan ikke kan sette seg inn i noe man selv ikke har vært borti! Ja begge deler er en spiseforstyrrelse, men det er veldig stor forskjell på anoreksi og bulimi! Har man ikke erfaring med anoreksi er det vanskelig å skjønne at noen velger å sulte seg, å har man ikke erfaring med bulimi kan man heller ikke forstå hvorfor noen putter i seg flere kilo mat for så å kaste det opp igjen!
Vi er jo veldig masse sammen, og vi får det jo til å fungere å det går jo stort sett veldig bra, å så får Elise bare prøve å overse mine små utbrudd når de kommer, haha. For hun vet jo at det kun er fordi jeg ikke forstår, og ikke fordi jeg vil være slem og at jeg elsker henne! Jeg prøver virkelig å forstå, å jeg prøver virkelig å vise forståelse- men noen ganger kan det være litt vanskelig! Men som regel går det veldig fint, og jeg og Elise har det veldig fint sammen! Og det positive er så mye mer enn det «negative»!
Har du noen slike vennskap? Hvordan takler du det?
-Mona Marlene
Spennende og bra innlegg. Kan ikkje du laga et innlegg om Kordan d e å ha Mona marlene som venninne og Kordan d e siden ho har borderline sykdom….?:)
Spennende innlegg om dere. Jeg har ikke vennskap hvor slike ting er noe problem. Jeg er jo mye eldre, og for veldig mange så har sånne ting “roet seg” når man blir eldre. Man har kommet ut av det på et vis tror jeg. Men i alle vennskap vil vel det oppstå noen gnisninger innimellom om man må i perioder ta mer hensyn til en enn til den andre osv. Men som regel går det litt begge veier, så man setter pris på vennskapet med alt det innebærer. Det virker jo som dere har det veldig fint sammen for det meste 🙂
Så fine dere er<3