Nå i kveld ønsker jeg ikke å ta noen nye bilder, for jeg ser virkelig ikke ut. Disse bildene ble tatt på fredag og de er egentlig et godt eksempel på hvordan jeg som regel fremstiller meg selv utad. Men hvorfor ser jeg virkelig ikke ut nå? Jo, nå er det kun noen timer til jeg drar avgårde til en ny innleggelse. For å være helt nøyaktig er det åtte timer til i skrivende stund. Omtrent alt er pakket ferdig og pakket ned, utenom toalettmappen og elektronikkartiklene jeg bruker nå. Og utenom motet. For akkurat nå føler jeg meg ganske motløs. Det frister å heller ta med seg kofferten, dra til flyplassen og sette seg på første ledige fly for å rømme fra alt. Det føles uoverkommelig akkurat nå å skulle bli innlagt og alt som fører med det.

Som vanlig er jeg helt elendig på å håndtere ting. Jeg har mange gode verktøy jeg kan bruke, likevel faller jeg tilbake til bulimien gang på gang. Hvis det er noen som lurer på hva jeg har brukt dagen i dag på utenom å pakke og besøk av pappa og Beate så er det bulimi. Jeg har spist og spydd bort nesten tusen kroner. Way to go! Eller ikke, så absolutt ikke. Men det er eneste måten jeg klarte å roe meg ned på og det er fælt å si det: men jeg trengte virkelig dette for å i det hele tatt holde ut tanken på å skulle dra i morgen. Og det er jo nettopp dette som er en stor del av problemet mitt, for jeg kan virkelig ikke fortsette å “håndtere” ting på denne måten.

Jeg føler meg overhodet ikke klar til å dra. Jeg føler meg overhodet ikke klar til vektoppgang på xx kilo. Overhodet ikke. Men det perfekte tidspunkt kommer nok aldri, så jeg får nesten bare gripe sjansen når jeg først får den. For i dag og helt sikkert de neste månedene også så vil jeg leve i denne teite bobla hvor å være undervektig betyr så himla mye, men jeg vil ønsker ikke å leve slik om ett år engang. Og da må man faktisk ta tak. Holde ut ubehaget. Møte sin største frykt ansikt til ansikt. Å utsette gjør det til syvende og sist bare verre.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Så i morgen skal jeg møte opp. Uansett hvor skummelt og jævlig det er. Uansett hvor klar eller lite klar jeg er. Dette her er mitt liv og jeg må ta ansvar for å leve det.

//Elise Amanda