God kveld! Mandag 30. mars skulle jeg egentlig legges inn på RASP, men slik blir det ikke. Avdelingen jeg skulle legges inn på har blitt slått sammen med en annen avdeling, store deler av personalet er i karantene, flere pasienter har blitt skrevet ut og de har midlertidig inntaksstopp. Jeg har visst en del dager nå at innleggelsen utgår, noe som har vært utrolig tøft. Det har vært mange tanker som “fack alt, nå gidder jeg ikke mer” og “hva pokker har vært vitsen med å gå gjennom alt dette og stå i så mye vanskelig når det ikke blir noe av ting uansett” og lignende.

I flere dager har jeg ikke visst stort. Mister jeg plassen min i køen på RASP? Blir det flere måneder før jeg i det hele tatt får plass? Heldigvis ringte RASP til behandler i dag så jeg vet litt mer. Jeg står først i køen for å få plass når de tar inn igjen, heldigvis. RASP er foreløpig stengt frem til etter påske og etter påsken skal det vurderes hver uke på om de skal ta inn igjen. Samtidig så er ting utrolig uforutsigbart for kanskje tar de inn pasienter rett etter påske og kanskje tar det flere måneder. Det er det ingen som vet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Neste uke skal jeg i tillegg være hjemme fra dagenheten, noe som er mitt eget valg. Dagenheten er oppe og går enn så lenge, men siden den kan bli stengt og siden jeg kan risikere å stå mange uker uten noen som helst oppfølging synes jeg det er greit at jeg får prøve meg en uke hjemme slik at jeg i det minste er litt forberedt. Det er så utrolig ekkelt at ting er så uforutsigbart og jeg takler det svært dårlig.

Jeg forstår at mange tiltak må gjøres på grunn av corona og jeg forstår at ting må prioriteres. Likevel så skremmer det meg at psykisk helse står på bunn av prioriteringslistene. Med meg selv så vet jeg at ting er og kommer til å bli knalltøft og kanskje blir jeg enda dårligere. I det minste så overlever jeg, men det er det faktisk ikke sikkert at alle gjør. Det skremmer meg virkelig, for folk mister faktisk livsnødvendig behandling og hjelp. Jeg er redd vi snart kommer til å lese om en økende selvmordsstatistikk og økende symptomtrykk innen psykisk helse.

Her er bilder som ikke passer til teksten i det hele tatt, men det er de eneste upubliserte bildene jeg har for hånden hehe.

//Elise Amanda