Jeg tror det er flere som kan kjenne seg igjen i dette. Plutselig møter man på noen man ikke har møtt på lenge og de begynner å fortelle om hvor de jobber eller studerer og så kommer selvfølgelig spørsmålet etter det: “men hva gjør du for tiden da? Skole? Jobb?” Du vet at dette spørsmålet ofte blir stilt, men samtidig har du ikke et godt svar, så du sier som du pleier å si: “jeg? nei, jeg gjør ikke noe spesielt for tiden jeg, hehe” mens du flytter blikket ned i bakken. Dette er for meg noe som hender relativt ofte, men så har jeg tenkt en del på det i det siste.

For nei, jeg studerer ikke og ikke er jeg i jobb heller. Men det betyr da ikke at jeg ikke gjør noe? For etter å ha tenkt meg litt om innså jeg at jeg faktisk gjør en hel del. Jeg kjemper iherdig hver eneste dag for å få kontroll over spiseforstyrrelsen, i tillegg til at jeg går i behandling flere dager i uken. Jeg engasjerer meg i politikk og er så mye aktiv som jeg har kapasitet til. Jeg har bloggen som jeg tar bilder til, skriver og jeg filmer litt innimellom. Jeg bruker en del tid på å holde orden hjemme og lignende også. Så noe gjør jeg da jo.

Og neste gang dette spørsmålet dukker opp skal jeg ikke se skamfullt i bakken og si at jeg ikke gjør noe. Jeg skal heller rette meg opp i ryggen, løfte blikket og si med stolthet at “nei, jeg jobber eller studerer ikke, men jeg gjør likevel en hel del! Vil du høre?” mens jeg skal stå der stolt over alt hva jeg får til fremfor å være skamfull over alt det jeg ikke får til. For ting er ikke skamfullt med mindre man gjør det skamfullt. For det jeg gjør krever mye det også, ja om jeg får si det selv så er det virkelig en fulltidsjobb å skulle bli frisk. Så jo, jeg gjør visst noe jeg også, bare kanskje ikke akkurat det samme som alle andre.

//Elise Amanda