Jeg tenkte å ta opp et litt sårt og til nå usnakket tema i dag, nemlig mine personlige nyttårsforsetter. Joda, jeg har jo delt nyttårsforsetter med dere tidligere, men jeg har utelatt en god del. Sannheten er at for en del år siden så var nyttårsforsettene mine fæle. La meg ta dere med tilbake til litt i tid. Året er 2008 og det er nyttårsaften. Som alle andre år feires dette og jeg har nyttårsforsettene mine skrevet ned i en bok. På toppen, med streker under står det: “gå ned xx kilo og nesten ikke spise”. Jeg var 12 år gammel og kunne ikke fordra å bo i min egen kropp. Alt jeg ville var å bli så liten som mulig.

Tidligere den dagen hadde jeg ikke spist nok. Jeg ble derfor veldig sulten etterhvert og kjempet mot trangen til å spise. Jeg hadde skrevet en bokstav i håndflaten min på å minne meg på hva jeg skulle gjøre og hva jeg absolutt ikke skulle gjøre. Men jeg var så sulten, samtidig var jeg fast bestemt: 2009 skulle bli det året jeg skulle bli så tynn at jeg nesten forsvant. På dette tidspunktet var det ingen som visste om kampen som foregikk i mitt eget hodet. Disse tankene og følelsene var forbeholdt meg og dagboken min, uten unntak.

Det nærmer seg midnatt og vi kler på oss for å se fyrverkeriet. Etter en stund går vi inn igjen og det første jeg gjør er å gå bort til bordet med snack. Det er nesten skummelt, men jeg husker det så godt ennå: jeg tok seks saltstenger. Deretter seks til. Så en neve. Og enda en. Jeg hatet hatet hatet meg selv. Vi var kun noen minutter inn i det nye året og jeg hadde allerede mislykkes. Men nyttårsforsettet ble det samme, i mange år etter dette og i flere år før dette også, dessverre.

Det nyttårsforsettet prøver ennå å snike seg innpå meg. Forskjellen er at de siste årene så er det noe som har stått mye sterkere. Skrevet ned med streker under: “bli friskere og kjempe for et bedre liv”. Det er vondt å tenke på alle de årene jeg brukte på å grave meg selv ned i sykdom, fremfor å bruke dem på å kjempe meg ut av sykdom. Det er vondt å tenke på at allerede så ung var det noe som hadde så stor makt over meg.

Dette er sårt å dele, men likevel så himla viktig. Det er viktig fordi man må forstå at det finnes forskjellige faser av en spiseforstyrrelse, viktig for å forstå hva en spiseforstyrrelse kan få en til å føle, men ikke minst: det er viktig for å forstå at ting faktisk kan endre seg. Man trenger ikke ha det samme fæle og nitriste tankesettet resten av livet. Jeg håper, som alle de siste årene at det er ett av disse nyttårsforsettene jeg klarer å følge opp. Og det er ikke det første, for å si det sånn.

Har du noen tanker rundt dette?

//Elise Amanda