Det er mange som ser ned på mennesker med psykiske sykdommer og jeg tenker at det kommer av uvitenhet, ikke at de personene ikke eier følelser. Se for deg ei jente på 15 år som har kreft og omtrent akkurat har tatt cellegift. Det er sommer og hun er på stranden uten å ha noe på hodet, alle skjønner med en gang hva hun har vært igjennom og ingen ser ned på henne. Du ville i alle fall aldri funnet på å kalle henne oppmerksomhetssyk.
Så ser du for deg ei 15 år gammel jente som var tidligere selvskader, armene hennes er fulle av arr og som alle andre går hun også i bikini på stranda. Da har jeg ofte lagt merke til at folk kommer med stygge blikk, kommentarer og jeg har ikke telling på hvor mange som ville kalt henne oppmerksomhetssyk. Hvorfor? Skjønner dere ikke at å være syk på innsiden kan gjøre minst like vondt som å være syk på utsiden, om ikke verre? Og er det å kle seg om alle andre, å være oppmerksomhetssyk?
Noe som kan være vanskelig å forstå er at et menneske kan være syk uten at man ser det. Hvis det er noen som har gips på foten må man ikke akkurat være særlig smart for å forstå at personen har skadet foten sin. Mennesker med psykiske sykdommer kan se ut som alle andre, det er kanskje derfor vanskelig å forstå at personene faktisk er psyke og ikke friske. Vi mennesker er ofte slik at vi tror det ikke før vi får se det, men psykiske sykdommer kan man ikke se for de er på innsiden. Det er det som gjør det så vanskelig.
De fleste av dere har garantert vært ordentlig lei dere noen gang for en eller annen grunn og da vet dere hvor vondt det gjør, ikke sant? Nesten helt utholdlig, eller hva? Vel, da kan jeg si at dette her, det er faktisk verre. Det er umulig å forstå hvor vondt det gjør, uten å ha vært der. Når hvert eneste sekund du må leve er så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg, bare det å puste er vanskelig. Slik er det ikke bare i en dag eller to, men over en lang periode. Ingen velger å bli syk på innsiden på akkurat samme måte som ingen velger å bli syk på utsiden.
Jeg har vært heldig, svært sjeldent har jeg blitt kalt for oppmerksomhetssyk. De gangene jeg blir det gjør like vondt hver eneste gang. Hvorfor blir det oppfattet som oppmerksomhetssyk når man har en psykdom man ikke kan noen ting for? Hadde jeg kunne valgt selv hadde jeg aldri gått igjennom all denne dritten, for hvem vil det? Ingen, så vidt jeg vet. Man velger ikke selv om man er frisk, syk eller psykisk syk. Det man velger er hvordan man er mot andre som er friske, syke eller psykisk syke. Og det er der man kan gjøre en forandring; ved å respektere.
For helt ærlig, hvem hadde trodd at jenta på bildet under sultet seg, spiste og spydde opp maten sin, kuttet opp armene sine og hatet seg selv så mye at jorden ikke virket som et sted for henne?
(dette er et innlegg jeg postet 29. august 2012 som jeg nå velger å poste igjen etter å ha blitt oppmerksom på det på nytt takket være Mathilde. jeg synes dette er et viktig tema å ta opp, så jeg håper at dere som har fulgt meg så lenge synes det er ok at jeg nå poster dette for andre gang)
Hva er dine tanker rundt dette?
