Dette innlegget er dedikert til alle som føler seg truffet av teksten.

Du har en grunn til å leve og den grunnen er deg selv. Jeg vet det er mange som ikke ser meningen med livet lenger, mange som ikke tror ting kommer til å bli bedre, mange som har kjempet over lang, lang tid og ikke orker mere. Livet er så vondt at bare det å puste, bare det å eksistere gir en så ubeskrivelig smerte at det eneste som står i hodet på en er å forlate verden.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Din grunn til å leve er ikke hva andre hadde mistet om du hadde blitt borte. Mange hadde mistet en god venn, mange hadde mistet et familiemedlem, noen hadde mistet et barn og noen hadde kanskje mistet er kjærste. Likevel er det en ting som er enda verre: å miste seg selv.

Det er minst like egoistisk å holde noen i live mot sin vilje, om ikke mer, enn å faktisk ta sitt eget liv. Problemet er bare at de fleste som ikke ønsker å leve lenger er psykisk syke, mennesker som ikke har noen tro på at ting kan bli bedre. Mennesker som faktisk kan få hjelp og bli friske igjen, uten at de ser det selv.
 

Kjære regjering, ser dere ikke behovet for bedre og ikke minst flere psykiatriske tjenester her i landet? Kjære, flotte landet vårt, hjelp de som ikke klarer å hjelpe seg selv. Dere kan umulig forestille dere hvor vondt det gjør når ei man kjente ba om hjelp flere ganger, ikke fikk det og så valgte å ta sitt eget liv. Ser dere virkelig ikke at her trengs forandringer til eller velger dere å lukke øynene? Tenke at “det gjelder ikke meg”?

Livet er en grunn til å leve og den grunnen fortjener du å ha. Du fortjener å kjenne følelsen av hva virkelig glede er, av hva kjærlighet er og hvor sterke vi mennesker kan være, bare vi står sammen. Du har en grunn til å leve og den grunnen skal du få oppleve. Ingen skal få ta ifra deg den grunnen, ei heller deg selv. Lev, lev til du virkelig har en grunn for å leve. 

Hvor lang tid det tar for at akkurat du skal ha en grunn til å leve er det ingen som kan svare på. Kanskje trenger du hjelp på veien, kanskje vil du ikke mere av livet, kanskje tar det år, kanskje faller du flere ganger på veien, men en ting lover jeg deg; Fortsett å leve, for en dag vil du finne grunnen til at akkurat du gjør det og elske det.
 

Jeg setter stor pris på hvis du vil dele dette innlegget for å vise din respekt og/eller for å la flere få lese og vite hvor viktig dette faktisk er!

…

canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 133

Dagen idag har blitt brukt på å være ute med Rikke og Chrisk, der jeg tok bilder av Rikke. Det kommer nok en god del bilder av Rikke fremover, men likevel med forskjellig tema på bildene. Hvilket bilde likte du best?

…

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tok svært få bilder i august. Det nederste i midten er det Eva som har tatt av meg. September skal bli full av mange bilder, det er i alle fall planen. Hvilket likte du best?

… 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Supre jenter, super kveld og ikke minst en fin bursdagsfeiring! Heldigvis falt Pavlovakaka i smak selv om marengsen ikke ble slik som jeg håpet på. Ser man bort i fra noen episoder med maten, så var denne kvelden helt vellykket! Jeg hadde det i alle fall veldig fint!

…

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Hele dagen idag har blitt brukt på å handle, lage mat og bake med verdens beste Tonje! Snart kommer resten av jentene og jeg gleder meg masse! Hva skal du idag?

…

Fotografere, lillebroren min, venner, danse, bake, smile, le av dumme ting, løpe i regnet, musikk som bringer frem minner, den første snøen som kommer hvert år, dyrene mine, gode bøker, lakris, følelsen av å mestre noe, skrive et dikt eller en novelle jeg blir fornøyd med og helt sikkert masse annet også!

Hva gjør deg glad?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

… 

Allerede som 4.klassing har jeg merket en del av hva folk gjør for å være “kule” og hvilke konsekvenser det får. Ett familiemedlem døde og jeg ble utrolig nok mobba for det. Som en egentlig veldig beskjeden jente, turte jeg ikke å gråte, jeg turte ikke å vise hva jeg følte og i hvert fall ikke å snakke med noen. Jeg har mistet ett godt forhold til min mor, jeg snakker så vidt med henne og hun aner ikke hvorfor. Jeg tørr fortsatt ikke å gråte offentlig fordi jeg ikke orker at folk snakker dritt om meg for noe de ikke vet en dritt om. 

Da min oldemor døde for bare 3år siden ble jeg ikke lei meg, eller ble jeg? Svaret er vel ikke så lett. Fordi jeg ble lei meg, men jeg viste det ikke. Samtidig så ble jeg ikke så lei meg, jeg hadde ikke så god kontakt med henne fordi at jeg er i en familie med jenter. På den siden av familien er ikke vi jenter godtatt, vi er ikke bra nok og vi får ikke like mye som fetterne mine. Allerede da min søster ble født og mamma og pappa var på besøk for å vise henne frem sa oldemor: “det var den familien, får håpe en av søsknene dine får til noe litt bedre.” -Det gjorde de, begge søsknene til pappa fikk sønner, og hun var så glad i dem og det ble visst bestefar også. 

Hvert år tar bestemor og bestefar med fetterne mine på skolestart og julegaveshopping. Og hvem betaler? Selvfølgelig de. Som du kanskje forstår får jo ikke jeg eller søstrene mine det. Derfor når jeg starta i 8.klasse så trakk jeg meg litt tilbake. Jeg måtte starte på en skole hvor bestefar hadde vært lærer og jeg gikk som regel bare under etternavnet mitt fordi bestefar også hadde det. Alt jeg gjorde ble sammenligna med bestefar eller søstrene mine når lærerne visste hvem jeg var. Av elever ble jeg kalt ting, slått og sparka på skolen fordi jeg hadde to fettere som ikke er helt som alle andre. 

Jeg måtte finne på noe som gjorde meg til noe annet og noe som gjorde at jeg kunne rømme litt vekk og bare tenke. Jeg gikk helt til jeg kom meg langt vekk og bare knakk sammen i tårer. Jeg skulka timer, starta og kutte meg, følte at alle så på meg, slutta å spise, you name it. Innimellom måtte jeg til og med bare gå til skaden jeg har i kneet nesten gjorde så jeg følte jeg ville knekke sammen. 

I slutten av 8.klasse møtte jeg en gutt, han var snill og jeg følte jeg endelig kunne finne noe positivt i dette livet jeg gjorde vel også det, i en måned eller noe. Vi ble aldri sammen, vi bare holdt på. Kyssa, klemte, så var det det da.. vi lå sammen, begge frivillig men uten beskyttelse. Resten av dagen og dagen etter fikk jeg masse meldinger av han. Om at jeg måtte ta angrepille, det gjorde jeg ikke. Jeg ville ikke gjøre det. Han maste og maste, selvfølgelig måtte jeg da selvfølgelig si at jeg hadde tatt den. Dagen etter at det hadde skjedd, da var vi på klassetur. Jeg fikk fortsatt meldinger av han, men det visste jeg ikke. Mange tok mobilen min, snakket om det som sto der, og jeg visste ikke hva de mente. Da jeg fant ut av det, stakk jeg av. Ikke langt, men ett sted hvor ingen kunne se meg og hvor det var helt stille så jeg kunne sitte, tenke og angre for meg selv. I ettertid må han ha hørt om det, nå snakker han ikke med meg og jeg tror han holder på med ei ny.

Bildet er kun et illustrasjonsbilde og har ingen forbindelse med teksten. Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]

En stund siden sist og en del lesere siden sist også, så jeg kjører en ny runde! Håper dere vil ta dere tid til å svare, jeg vet jo ikke hvem de fleste av dere er annet enn et ekstra tall på statistikken. Hvilket kjønn er du? Hvor gammel er du? Hvor er du fra? Hvilke interesser har du? Hva liker du/liker du ikke med bloggen min? Håper dere vil ta dere tid til å svare! :3

Since I have readers all over the world, I will write this in english too(my english is not good at all..). What sex are you? How old are you? Where are you from? What interests do you have? What do you like / don’t like about my blog? I really appreciate if you answer! You can also like my facebook page HERE.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

… 

Jeg fant et oppskrift, men endret omtrent alt på den, så dette er min oppskrift. Disse ble alt for gode, så de burde virkelig prøves ut! 

Ingredienser:

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

-225g smør

-225g sukker

-3 ts vaniljesukker

-4 egg

-225g hvetemel

-2 ts bakepulver

-5 ss melk

Topping:
-175g smør 

-1 eggehvite

-350g melis

-kondittorfarge

-pynt

1. Sett ovner på 180 grader og sett 24 muffinsformer på et stekebrett.

2. Ta smør i en skål og sett den på defrost i mikroovnen i noen sekunder slik at det blir mykt. Ta smør og sukker og rør sammen til det blir fluffy. Tilsett eggene og rør de ut. Tilsett resten og fordel røren i muffinsformene.

3.Stek de i stekeovnen i 18-20 minutter på midterste rille. Sett de så på en rist til avskjøling.

4.Topping; ta smør i en skål og pisk til den er fluffy, sikt inn melis og pisk det sammen til det igjen er fluffy. Ta en annen skål og ta KUN eggehviten fra egget i den og pisk til det blir en hvit fluffy masse. Hell eggehvitefluffen oppi toppingen og pisk sammen.

5. Når muffinsene er varme kan du bruke en sprøytepose og sprøyte på toppingen. Pynt så med kakepynt.

Skal du prøve å lage dem?

…

Dette er hva jeg hadde på meg da jeg feiret familiebursdag igår. Idag har jeg fullført hele skoledagen (ehe, for første gang i år), vært i et møte med skolen og fått skolePC! Idag skjer det vel ikke stort annet enn at jeg har planlagt en joggetur, være med kjærsten og hvis jeg får tid skal jeg bake cupcakes + legge ut oppskrift og fremgangsmåte til dere. Høres bra ut?

… 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne