canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 82 Modeller: Vibeke og Karoline
Nå har jeg hatt to timer med dansing og har en liten pause før neste begynner. Etter dansingen bærer det bortover til Tønsberg igjen og til helgen kommer Eva til meg. Gleder meg!
Bildet ovenfor er det siste i bildeserien “Welcome to the forest” og det er ett av de syv bildene jeg tok av Vibeke og Karoline sammen. Skulle gjerne ha tatt flere, men det blåste så og var så kaldt ute.
-Elise
Det hele startet da jeg var tre år. Lillebroren min døde en krybbedød, han var bare ett. Foreldrene mine hadde aldri likt meg noe særlig før, og alt ble egentlig bare forverret. Hver gang jeg gjorde noe galt, slo de. Jeg var livredd. Kusina mi, bodde bare noen gater bortenfor. Jeg stolte veldig mye på hun den tiden, og pratet en del med hun. I helgene bodde jeg hos de. Mest fordi foreldrene mine var stup fulle, og tante var redd for at de skulle gjøre noe virkelig ille. Jeg gikk inn og ut når jeg ville.
Jeg fikk nesten ikke mat, og selvtillten min som 5’åring var ille. Tante kontaktet barnevernet. Jeg havnet fort i ett fosterhjem, men senere kom jeg tilbake. Jeg var syv. Denne gangen var de sintere. De nektet å gi meg mat, og de fortsatte slå meg. Jeg fikk anoreksia. Jeg hadde ingen venner på det nye stedet, så jeg gikk alltid for meg selv. Jeg ble rådet til psykolog. Jeg gikk dit noen ganger, men foreldrene mine ble sinte når de fant det ut. De slo, og slo. Den kvelden låste de meg inne i kjelleren. Der ble jeg i noen dager. Det eneste jeg hadde tilgang til der nede var vann. Det var ikke noe lys. Jeg prøvde ta livet mitt der nede. Igjen kom tante.
Denne gangen tok hun meg med. Vekk fra foreldrene mine. De brydde seg ikke. Det siste jeg så av de var moren min som satt på verandaen å røykte. Jeg gråt, og gråt. Jeg bodde hos tante en stund, før jeg måtte flytte videre til ett nytt hjem. De var vennelige, men det vanlige livet var vansklig for meg å tilpasses igjen. Anoreksien min ble verre. Jeg ble innlagt. Tante kom. Hun gråt. Hun var redd. Jeg var redd. Mens jeg lå på sykehuset ville jeg ut. Vekk. Dø. Jeg prøvde en gang hoppe ut av vinduet, men sykepleierne stoppet meg.
Jeg ble tvunget i meg mat via sonder. Det var ett rent helvette. Da legene omsider mente jeg var klar til å slippes ut, ble jeg igjen innlagt. Denne gangen på ungdomsspykiatrisk avdeling. Lukket avdeling. Jeg var 9 år. Svært voksen for alderen, men allikevel utrolig lite til å bli innlagt.
Jeg opplevde mye dritt, mesteparten gjorde meg sterke. Fikk meg til å bli den jeg er idag. Da jeg var 11 flyttet jeg til ett permanent hjem. Jeg begynte på en ny skole. Jeg fikk venner. Venner er noe av det beste jeg har den dag idag. Jeg så ikke ut som de andre. Anoreksien herjet fortsatt inne i meg. Jeg var tynn. Altfor tynn. Brunt hår. Grønne øyne. Jeg hadde arr. Flere steder. Fra mine forsøk til å komme bort fra alt.
Idag bærer jeg fortsatt store preg fra fortiden. Jeg er ENDA ikke kvitt alle sporene fra fortiden. Jeg er fortsatt altfor tynn. Jeg ble kvitt anoreksien i 9’ende, men den har kommet tilbake nå. Jeg er ikke den mest populære, men jeg har noen venner, en jeg stoler 200% på. Som jeg har fortalt om fortiden min. Alle vennene mine støtter meg. Det er det viktigste.
Jente 15.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Når ord som ikke skal sies blit sagt og tanker som ikke skal tenkes blir tenkt. Lurer fremdeles på om smilet og latteren blir husket. Kunne man lese mye, bare ved å møte blikket? Spørsmål blir stilt, men svares ei på. Hemmelighetene som er hemmelige forblir det, ingen vil noen gang få vite dem. Så var det tiden da, den fløyt liksom ut i det evige. Ikke vet jeg hvor den ble av.
-Elise
Dette er da del to av bildeserien jeg har kalt “Welcome to the forest” og disse bildene er av Karoline. Som dere ser så var vi utrolig heldige med lyset og det varte i bare femten minutter ca! Favorittbilde?
-Elise
Idag stod jeg opp veldig tidlig og våknet til kjempefint vårvær! Utrolig deilig med sol og varmt vær ute! Som dere ser så har jeg vært på en bitte liten skogstur med Tonje. Ekstremsport med andre ord, med tanke på skoene jeg hadde på meg.
-Elise
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Modell: Vibeke
Favorittbilde?
Jeg har merket at jeg savnet det blonde håret mitt skikkelig, men jeg kommer ikke til å farge/bleke det tilbake siden det sliter så på håret. Istedenfor jeg jeg fram noen extensions og jeg kan også feste de uten å ha lue på meg (kan sikkert forklare hvordan senere). Nå skal jeg visst ut å sykle med de i huset, så jeg får vel slenge på meg en bukse og noen andre sko.
Hva syntes du om dagens outfit + meg med blondt hår?
-Elise
Jeg har laget en liten videoblogg til dere om noen av skoene mine. Det er en god del sko til som jeg gjerne skulle ha vist dere, men de ligger hos moren min. Og ja, jeg har veldig mange sko. Dere så kanskje 1/3 av “skosamlingen” min, sååå… Uansett, jeg håper dere liker videoen og si ifra hvis du ser ett par du liker best (:
-Elise
Nå må jeg løpe for nå er det dansing om 15 minutter, så jeg har litt dårlig tid. Etterpå skal jeg se en forestilling med Anniken og i kveld, hvis jeg rekker/gidder/orker skal jeg redigere ferdig og legge ut en videoblogg til dere^^
-Elise
I midten av februar var det fest for alle på skolen. Jeg ville ikke gå. Det eneste som til slutt fikk meg til å gå var at jeg hadde planene klare til hvordan jeg skulle ende alt. Hun som var bestevennen min hadde lovt å sitte med meg hele kvelden, selv etter at jeg hadde advart henne om at jeg kom til å sitte hele kvelden. Kvelden var et helvette, og som ikke blikkene og ydmykelsen ved å være der var nok, forsvant plutselig bestevennen min og jeg ble sittende helt alene.
Jeg prøvde å si til meg selv at hun bare sikkert skulle på do – neida. Hun lot meg sitte alene slik at hun kunne gå bort til de som mobbet meg. Hun VET hvor vondt det er for meg bare å gå i samme klasse som dem, og allikevel lot hun meg sitte mutters alene og satte seg med dem. Hun kom tilbake og prøvde å få meg til å le, men jeg var så sint og skuffet at jeg var på kanten til å slå til henne. [Ja, jeg har problemer med å kontrollere sinnet mitt men jeg har aldri gått løs på noen før altså.]
Senere på kvelden lot hun meg sitte helt alene igjen, denne gangen for å løpe ut på dansegulvet med dem. Jeg var i sjokk. Skal ikke bestevenner være der for hverandre?! Jeg grep kameraveska mi og løp inn på doen der jeg låste meg inne og sank ned på gulvet. Med skjelvende hender skrudde jeg av lokket på boksen med piller og tok ut en av dem. Jeg satt slik kjempelenge med pilla presset mot leppene og var klar til å ta alle sammen da brannalarmen plutselig gikk. Samtidig som brannalarmen gikk, gikk pilla inn i munnen min og jeg fikk helt sjokk. Jeg prøvde, men panikken var for stor så jeg endte med å brekke meg over doen, gråt for så å stelle meg og løpe ut.
Jeg ser ikke lenger meningen med livet. Jeg advarte psykologen om at jeg kom til å prøve, men hun brydde seg ikke og ville ikke legge meg inn. Jeg advarte henne og hun brydde seg ikke, og nå har jeg nektet å gå hos henne. Jeg vil bli innlagt, men ingen tar meg på alvor så da gir jeg opp. Jeg snakker ikke lenger med “bestevennen” min og isolerer meg helt. For hver dag som går synker jeg lenger og lenger ned, uten at noen ser det.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
