canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 70
Noen ganger betyr det så utrolig mye å ha venner rundt seg, bare det å kunne smile og le med noen gjør dagen ti tusen ganger lettere. Enig…?
-Elise
Harry Potter
canon eos 550D + 50mm f/1.8 II Day 70
Endelig har jeg begynt å lese Harry Potter bøkene! Jeg leser på norsk i og med at vi hadde bøkene fra før av på norsk og ikke engelsk. Her hjemme i stua har vi omtrent akkurat sett ferdig en av filmene og jeg må si at man aldri blir lei, eller for gammel for Harry Potter! Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett filmene! Liker du HP?
-Elise
Rommet mitt
For litt siden hadde jeg en spørsmålsrunde og jeg har fått spørsmål om å legge ut bilder fra rommet mitt der jeg er innlagt. Det er ikke så veldig spennende da, men ovenfor ser dere litt av det. Jeg har også et klesskap og noen knagger, i tillegg til et bad. Jeg har fått lov til å bruke mitt eget sengetøy og ha egentlig hva jeg vil på rommet, så et er i alle fall bra! Hadde du trodd at det skulle se slik ut eller litt mere sykehusaktig ut…?
-Elise
Jeg har fått briller…!
Da var endelig brillene mine på plass! I hele går gikk jeg rundt og så på ting, jeg ble helt sjokkert over hvor dårlig jeg egentlig så. Synet mitt er så dårlig at jeg bare ser 40% uten briller, men med ser jeg helt perfekt! Jeg kommer nok ikke til å bruke brillene hele tiden, men en god del blir de nok brukt.
Ellers idag har jeg gått en tur, tatt litt sol og hjulpet til med å rydde siden vi pusser opp her. Helt uten sminke er jeg også, som dere sikkert ser på bildene. Det har egentlig vært mange slike dager i det siste, litt deilig i grunn. Jeg skulle egentlig tatt noen bilder av ei idag, men været ville det ikke slik, nei.
Kler jeg briller?
-Elise
Min historie – leserinnlegg 12#
Det er ikke før nå jeg innrømmer hvor dum jeg har vært. Hvor jeg burde ikke hatt lyvet til psygologen min. Det var jeg som ville dette her, jeg som mente jeg trengte det. Ingen andre. Uansett om jeg sier at det var andre som mente jeg trengte det, så lyver jeg. Det var jeg som ville ha dra til en psygolog, jeg trengte hjelp. Men jeg var redd, jeg vet ikke for hva, men for noe. Jeg følte at jeg ikke kune stole på dem, men jeg kan. Fordi det er nå jeg innrømmer hvor utrolig dum jeg har vært. Fordi det enste jeg vil er å være glad, vil ikke vi alle være glade? Jeg har lyst å se på meg selv i speilet og si: “Jeg er nydelig, sånn som jeg er. Jeg trenger ikke å miste flere kilo”. Jeg har lyst å legge fra meg barberbladet og aldri gjøre det igjen. Og bare på grunn av denne personen jeg elsker høyt, har jeg klart å innrømme til meg selv. Jeg må gjøre noe med det, jeg vil starte på nytt.
Jeg er under 40 kilo, uansett hvor mye jeg har lyst å forsettet, må jeg stoppe. Jeg skal ikke bryr meg om hva andre sier om meg, uansett om de har såret meg før. De skal ikke gjøre det igjen, jeg skal ikke la det skje. Fordi det er et og et halvt år til, lenge jeg vet,
men da ser jeg de aldri igjen, og jeg vil ikke gi opp nå, fordi da vet de at de har vunnet den kampen. Og jeg kommer til å se tilbake på dettte her å tenke, jeg er her ennå etter alt jeg gikk gjennom, etter alle gangene jeg hadde lyst til å gi opp. Og for engangs skyld tror jeg på at det kommer til å bli bedre. Fordi jeg har venner og familie, og en fantastisk kjæreste som er der for meg, og vet at jeg kan alltid snakke med dem om det er noe.
Mine mål for 2012:
- Bli kvitt spiseforstyrrelsen min
- Bli frisk
- Gå med t-skjorte uten en genser
- Se meg selv i speilet å si: “Jeg er perfekt sånn som jeg er, og jeg trenger ikke å endre meg”
Jeg kommer til å klare det.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Svar på spørsmålsrunden
Har du det bra, der du er innlagt? Jepp.
Hvor henter du inspirasjon fra? Overalt egentlig.
Hvor lenge har du vært interessert i foto? Hmm… vanskelig. Hele livet kanskje? Men ikke sånn skikkelig før for ca 2 år siden.
Hva er ditt favoritt outfit, hvorfor? DETTE tror jeg. Fordi… vet ikke, jeg bare liker det.
Hvilke blogger leser du? Stemmer, jeg skulle lage et innlegg om de… Jeg får gjøre det en av de nærmeste dagene.
Hvis du noen gang får en elefant, men du måtte holde det hemmelig, hva ville du gjort/ hvor ville du gjemt den? Yay, random spørsmål ^^ I en non stop-pose.
Hvor lenge har du blogget? På denne bloggen i ca 1/2 år
Kunne du noen gang tenke deg å gi ut en bok? JAAAAAAAAAAAA!!! Sånn helt seriøst. Jeg SKAL.
Skriver du i dagbøker? Ja, siden jeg begynte å skrive fast i dagbok, har jeg skrevet ut 7 stk og er nå på min 8.
Liker du å tegne? Noen ganger.
Hvor mange hår farger har du hatt, og hvilken synes du, du kledde best? Jeg har vel hatt 5-6 forskjellige brunfarger, jeg har hatt svart, rosa, rødt, blondt med rosa og jeg har hatt blondt. Mørkebrunt eller rødt.
Skilte foreldre? Yes.
Søsken? Mhm. En hel, tre ste. Og 13 halvsøsken, ofc. (Den siste der var ikke seriøst ment)
Fav. mat? Aaaaaner ikke.
Har du noen bra svar til hvordan man kan bli en bedre fotograf? Ja! Prøv deg fram og bruk tid c:
Hva gjør du der du er nå? Sover, spiser, skole (spennende..). Ok, jeg gjør mere også: data, spiller spill, tar bilder, går turer, ser på TV og egentlig helt vanlige ting. Også har vi noen samtaler og litt slikt.
Savner du vennene dine når du er innlagt? Ja! Men jeg har helgepermisjon da c:
Har du mange venner der du er innlagt? Nei.
Når blir du skrevet ut av der du er innlagt nå? Vet ikke.
Hvorfor er du innlagt? Fordi. Derfor. Svært få som vet. Er vel to av vennene mine bare? Med andre ord: Dette er noe jeg ikke kommer til å svare på.
Er du innlagt på grunn av fysiske eller psykiske grunner? Psykiske. Ehehhehe. Da vet dere det, selv om det ikke sier dere så mye.
Hvor får du inspirasjonen til stilen din fra? Blogger, blader, mennesker på gata og litt sånt.
Hvordan gikk prøvemuntlig eksamen? Om du har hatt det da 🙂 Har ikke hatt den ennå, men kom opp i matte, så jeg gruer meg veldig…
Hvor høy er du? 163 sist jeg målte.
Hvor mye koster canon? Kommer an på hvilket canoncamera du mener.
kan du vise en gang hvordan du lager header dine ? Ja, når jeg får macen tilbake fra rep.
Jeg har hørt at du går på moderne og hvem er flinkest til å danse der ? Tror alle ligger på ca samme nivå.
Hvem er søtes på dansinga (3 styk – moderne ? Jeg liker ikke å velge mellom folk slik….
Hva liker du best med deg selv ? Personligheten, I think. Hvis du mener utseende: Øynene.
Hvis du hadde en snegl som kunne spå fremtiden, hva ville du kalt den? Olga Petrine
Lurer du på mere, så spør. Skal jeg fortsette å ha spørsmålsrunder innimellom, eller er det helt bortkasta?
Stopp karusellen, jeg vil på
Arkivbilde
Jeg vet at teksten ikke passer til bildet, men jeg liker det egentlig slik. Alt trenger vel ikke å passe sammen for at det skal være bra, fint eller noe i den duren? Og teksten, den liker jeg. Hva syntes du om bildet?
-Elise
Spørsmålsrunde!
Heihei! Da setter jeg i gang en spørsmålsrunde igjen! Spør om alt mulig, blir det for personlig kan det hende at jeg ikke svarer. Jeg har jo egentlig ikke stort å gjøre her og hvis dere lurer på hva jeg gjør her jeg er innlagt så er det bare til å spørre om det også! Jeg skal prøve å svare imorgen! : )
-Elise
Outfit v.s. outfit
Min historie – leserinnlegg 11#
Det jeg skal dele nå, er veldig personlig. Kanskje litt for personlig, og noen tenker kanskje jeg deler for mye nå, men la gå. Jeg velger å legge hele sjelen min her, og bruker mye av de egentlig ikke eksisterende kreftene mine på å fullføre dette.
Det hele begynte med en liten forslått blond jente. Hun var kun et par år gammel, så liten at hun egentlig ikke hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke fått sjansen til det enda. Hun var liten, hjelpeløs og helt uskyldig. Dette på tross for at hun opp gjennom årene ikke har følt annet enn det helt motsatte. Jenten har grått seg selv i søvn, natt etter natt. Tårene hennes kom i fra frykten og den intense redselen. «Når vil dette ta slutt?»
Etter hvert som den lille, tynne, blonde jenten ble til den ekstremt stille jenten med tykt brunt hår, så fortsatte ting som før. Hun tok et valg allerede i veldig ung alder om at hun ikke fortjente noe. Det var da ideene om at hun fortjente straff kom snikende. Hun tok valg som i senere tid bare har utviklet seg til noe større og verre. Hun følte seg i veien, som et problem ? et verdiløst, uønsket problem. Det kom til et punkt hvor dette ikke bare var noe hun følte på, men som hun ble fortalt. Da ikke bare i handlinger, men også i ord. Hun måtte staffe problemet, hun måtte få problemet til å forsvinne. Den 10 år gamle jenten sluttet å spise, hun isolerte seg, hun kuttet seg. Det hele endte opp med at hun på et punkt gjorde noe som hun har hatt mareitt om siden.
“Det var mareritt om en av de små episodene jeg egentlig har fortrengt. Slike jeg har gjemt under teppet. Det blir bare mer og mer klart for meg, at det virkelig lenge siden jeg har hatt det skikkelig bra. Jeg laå dynen ut på terrassen for å kjøle den ned og satt der. Så på snøen, hørte på fuglene, trærne rett borte i skogen. Det var et vakkert syn egentlig. Bedre det en bildene av en ti år gammel jente som sa hun skulle dø. Som hang hoppetauet sitt fast i plankene i taket. Det å se på naturen var bedre det en det klare vonde bildet av den lille jenten som satt der, med sengetøy hengende foran, slik at ingen kunne se hva hun prøvde på.”
Denne lille jenten er meg. Jeg er den lille, stille jenten med triste blå øyne.
Historien slutter ikke der. For jeg er her, jeg er her ? i live. Jeg kjempet meg gjennom så ufattelig mye siden den gang ? for historien om den lille jenten var bare begynnelsen.
Det var en sen julidag i 2008. Latter, smil og genuin glede. Jeg hadde det fint. Ikke slik fint jeg svarer når noen spør om det går bra, men jeg hadde det virkelig helt fantastisk. Plutselig ble blomsterengen, bølgebrusene, solstrålene og sommerkjolene gjort om til noe så mørkt og dystert at det nærmest ikke gikk an å se gjennom det. Jeg ble ødelagt på et helt annet nivå enn jeg kan beskrive. «Dette har ikke skjedd. Dette er ikke ekte. Dette har aldri skjedd. Ingen må få vite noe.» Fornektelse. Jeg nektet å håndtere det. Jeg nektet å forholde meg til det. Jeg nektet å godta det. Det hadde aldri skjedd? ?anno 1905? stod det skrevet på en svart tre skål. Blikket var festet, kroppen var låst, jeg var i sjokk. Jeg var fortvilet, redd, så full av angst og hat til andre mennesker. Mennesker ? hva faen var de godt for?
Mitt tapre forsøk på å distansere meg fra dette, fra å skyve det vekk var det som til slutt knakk meg fullstendig. Det ble periodevis ingen mat, periodevis oppkast av all mat, periodevis så lite mat som mulig, periodevis så mye mat som mulig med oppkast. Jeg ville forsvinne, og jeg forsvant. 20 kilo av meg forsvant. Borte. De var borte, for en stund, de er tilbake nå, men hodet mitt kjemper for å kvitte seg med dem igjen. Det ble selvskading i form av slag med kjevle, kvelingsforsøk, kniv, intoxer. Det ble sting og det ble ambulanser til sykehus for å få motgift. Det ble opphold etter opphold på psykiatrisk. Det ble isolering eller overdreven sosialisering. Det ble utmattelse. Det ble depresjon. Det ble søvnmangel. Det ble medisiner. Det ble diagnoser. Det ble psykologer, leger, sykepleiere, ambulansepersonell, politi.
Jeg har blitt en del av en statistikk, eller riktignok flere statistikker. Jeg er ett tall på tabell etter tabell. Jeg er hun gale jenten som kom inn med ambulanse der fordi hun gjorde det og det, og måtte ha fastvakt under den nesten 40 timer lange motgiften, siden de var så redde for meg. Jeg er hun som kom tilbake på sykehuset 8 ganger for å stikke venefloner til motgift og annen intravenøs væske. Jeg er hun som har blitt vurdert av utallige leger og psykologer. Jeg er hun som har vært fram og tilbake på ungdoms psykiatrisk på Haukeland. Jeg er hun som ble lagt i håndjern av politiet fordi de beordret meg på tvang. Jeg er hun som ble liggende i belteseng i timevis på Sandviken, under tvang. Jeg er hun som alltid lyger om noen spør om det går fint. Jeg er hun som mer enn alt egentlig ønsker å leve, men som ikke helt vet hvordan hun gjør det.
Historien har blitt til en skrekkfortelling, en skrekkfortelling der jeg er hovedpersonen. Jeg er sliten. Så ufattelig sliten, og jeg trenger en pause.
(illustrasjonsbilde)
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]