Siden jeg ikke har stort å gjøre i helgene så tenkte jeg at jeg for en gangs skyld kan legge meg noen planer en uke i forveien. Jeg har noen idèer til noen bildeserier og planen er å få til i alle fall to av dem til helgen, men da trenger jeg noen som vil stå modell for meg, i og med at tomme bilder blir veldig kjedelige. Så hvis du har lyst, skrik ut! Og det spiller ingen rolle hvordan du ser ut eller om du har erfaring forran kameraet fra før eller ikke, det viktigste er at du har lyst. Selv har jeg ikke stor erfaring bak kameraet, har hatt det under ett år, men øvelse gjør mester. Noen som har lyst? 🙂
Du må: Bo i Larvik/ha mulighet til å komme deg inn til sentrum, holde avtaler og møte opp, gi meg hele navnet ditt eller mail slik at jeg kan kontakte deg og så hadde det vært fint om du hadde skrevet alderen din. Vil du ikke kommentere er jeg alltids å få tak i på [email protected]
Jeg blir så utrolig frustrert over meg selv. Jeg er sliten, jeg er dritt lei av dette, så hvorfor fortsetter jeg da? Jeg har valget mellom å holde på slik jeg gjør nå eller å virkelig leve livet. Hva er det som holder meg igjen fra alle smilene, all latteren. all gleden og alt det jeg føler jeg har mistet? Ikke misforstå, jeg smiler fortsatt og jeg ler fortsatt, men ikke på samme måte som før. Før var det mere… ekte? Og hvordan bekjemper jeg monsteret når monsteret er meg selv?
Noen ganger, eller egentlig mange ganger, så frister det å fortelle hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Men jeg er redd for at folk skal dømme meg eller behandle meg på en annen måte for hva jeg bærer med meg. Jeg er jo Elise, jeg er ikke Elise og alt det jeg bærer med meg, selv om det alikevel er en stor del av meg, så er det ikke meg.
Det hjelper å ha mange fine mennesker rundt seg, jeg setter så stor pris på hver og en at jeg vet ikke hvordan jeg skal vise det. Jeg håper så virkelig at jeg klarer å komme meg ut av det jeg er midt inne i nå, men alikevel vil jeg ikke, tør ikke. Det er på en måte trygt, selv om jeg vet innerst inne at det er en falsk trygghet. En trygghet som aldri skulle ha eksistert og som jeg ikke unner noen.
Anniken og jeg har gått på skøyter idag og det var gøy å endelig gå igjen! Jeg bor jo bare to minutter unna banen, så det er rart at jeg ikke har vært der i år før idag. Anniken er foresten utrolig herligsøtfinperfekt også har hun verdens fineste skjørt!
Jeg var fem år, jeg rydda ikke rommet mitt som mamma sa, pappa går ut døra, jeg vet hva som skal skje, jeg vet så altfor godt hva som skal skje. Han kommer inn igjen med en bjørkekvist hvor bladene er tatt vekk. Han drar meg etter håret inn på vaskerommet, hvor gardinen alltid er dratt for, han drar av meg både bukse og truse, tar et godt tak i bjørkekvisten og riser på rumpa. Mange ganger, hardere for hver gang.Når jeg ble eldre brukte de knyttneven i fjeset mitt, de dro meg opp og ned trapper og de slo med andre ting, som for eksempel skohjern.
Dette skjedde ikke én gang iløpet av oppveksten min, dette skjedde hver gang jeg gjorde noe galt, når jeg var seksten tok jeg mot til meg og sa det til en voksen, etter seksten år med fysisk og psykisk misbruk av foreldre og søsken. Det ble politisak, jeg var på avhør i tre timer. Men hos politiet ble jeg også bare kalt bortskjemt og at jeg aldri kom til og vinne saken fordi det alltid var min skyld at jeg var blitt slått. Mor, far og bror begynte og utestenge meg helt fra alt, de pratet aldri til meg, så etter to måneder trakk jeg anmeldelsen, fordi jeg greide ikke det psykiske presset fra familie.
Jeg burde stått opp for min sak, fordi etter anmeldelsen fortsatte det, denne gangen med ord, ikke med knyttnever, ikke med bjørkekvister, ikke med våte håndklær, ikke med fysisk vold, men psykisk vold. Jeg var aldri bra nok, brødrene mine var alltid mye bedre. Jeg ble alltid sammenlignet med brødrene mine, de perfekte brødrene mine, jeg, som en totalt ødelagt jente ble sammenlignet med to fullvoksne menn. Alt dette pluss mobbing på skolen i alle år har gjort at jeg har slitt psykisk egentlig hele livet, men det ble ikke forverra før fem år siden. Jeg fikk sosial angst, jeg fikk alvorlige depresjoner, jeg fikk spiseforstyrrelser og jeg begynte med selvskading. Jeg skulle gjort alt for og gå tilbake til jeg var fem år gammel og flyttet, og sagt ifra til noen, slik at jeg kunne fått meg en mye bedre oppvekst.
Hvis du opplever vold i hjemmet, SI IFRA! For guds skyld, si ifra før det er for sent. Det er vanskelig, men stå for din sak, fordi DU fortjener bedre. Hvis du sliter med vold i hjemmet, skriv en kommentar med bloggadressen din, så tar jeg kontakt, fordi dere trenger støtte, så mye støtte dere kan få!
Jente 19 år.
(illustrasjonsbilde tatt av meg.)
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
Jeg kjøpte meg en genser igår siden jeg trengte en varm genser. Nå i vår er det jo in med knæsje farger og butikkene sprenger snart av fargerike plagg. Selv er jeg ikke sånn kjempefan av det, så var det jo omtrent umulig å finne en varm genser som ikke var knæsj. Jeg fant heldigvis denne fine, blå genseren på Cubus.
Nytt yndlingssmykke! Dette ble kjøpt på Glitter for noen dager siden og jeg har allerede funnet ut at dette er mitt nye yndligssmykke. Veldig enkelt, men med noen få fine detaljer. Selv om jeg ikke er kristen, så syntes jeg slike smykker er fine.
God morgen/formiddag! : ) Idag er det fint vær ute, deilig det! Alikevel valgte jeg å ta outfitbildene mine inne idag, t-skjorte ute er jo ganske så kaldt. Nå må jeg løpe, for jeg skal være hos Tonje om 2 minutter. Jeg skal forresten begynne på Hip Hop, hvis det er ledig plass, det blir nok gøy!
Idag har jeg stått opp, sittet litt på pc`n (de har en pc med internett der som man kan bruke hvis man vil), pakket ut gavene jeg fikk av mamma, spist frokost, hatt en samtale + enda en med foresatte, blitt hentet for helgepermisjon og kjørt hjem. Etter det har det vært dansing og en liten bursdagsfeiring for samboeren til pappa. En helt ok dag, med andre ord. Og dansingen var forresten gøy, selv om jeg ikke hang med i det hele tatt. Er det plass så blir det Hip Hop på meg fremover♥
Det er så utrolig frustrerende! Jeg vil, jeg vil virkelig og jeg setter all min energi og alle mine krefter i å klare det. Alikevel så feiler jeg, gang på gang. Noen som kjenner seg igjen i den følelsen? Uansett hvor hardt jeg prøver, så går det ikke. Noen ganger klarer jeg det i to-tre dager, men så er det rett tilbake til start igjen. Ett skritt fram, to skritt tilbake. Det er slik det går og jeg håper at jeg snart innser at det er slik det er. Man kan ikke klare alt, det går bare ikke. Hvis jeg ikke får klare alt, kan jeg ikke vær så snill å i alle fall klare dette..? Tydligvis ikke. Men jeg vil, jeg vil virkelig, jeg får det bare ikke til.
Bare noen bilder som jeg tok igår. I helgen har jeg permisjon og fulle planer. Idag er det dansing, bursdag og rydde rommet, imorgen er det ut med to og senere overnatting med to andre. Det gikk forresten veldig bra igår, hvis noen skulle lure (:
