I første time på skolen idag tok jeg hull i øret, midt i timen. Så nå har jeg tre hull i begge ørene, med mindre man regner med selve hullet i øret, for da blir det fire. Etter skolen var jeg på kjøpesenteret, men tingene jeg hadde bestilt på fotobutikken hadde ikke kommet ennå. Da jeg kom hjem var det for mørkt til å ta outfitbilder, men detaljer får gå for denne gang.
-Elise
Utrolig slitt hår/tupper) på disse bildene fra i sommer.
Jeg vil si at håret mitt tåler utrolig mye, jeg har farget det i disse fargene i denne rekkefølgen: Lysebrunt, mørkebrunt, svart, rødbrunt, blondt, blond med rosa under, rødt og rosa. Over ser dere meg med blondt og rosa hår.
Hvilke hårfarger har du hatt?
-Elise
canon eos 550D+ 0.25m/0.8ft Day 48
For noen dager siden var jeg og ei veninne på kjøpesenteret, tro det eller ei, men jeg kjøpte faktisk ingen klær. Kom hjem med denne over + en til cupcaketing og sminkefjerningsservietter. Den er i alle fall utrolig søt og passer godt inn på rommet mitt! Den er fra Kremmerhuset, hvis noen skulle lure.
-Elise
Jeg har vært der som ganske mange andre har vært, og jeg er der fremdeles. Å gråte meg til søvn, ligge oppe de lange nettene, å være alene, er blitt en rutine for meg. Det har vært sånn lenge, alt for lenge. Det er som om du tipper frem og tilbake på et stup, man er alltid i faresonen for å falle. Heldigvis for meg, fikk jeg en pause. En pause fra det triste. Det var en tid der jeg kunne se meg selv i speilet og smile, være fornøyd med det jeg så. Jeg gikk glad og munter på skolen og kom glad og munter hjem igjen. Det var uvanlig, men sant. Følelsen var herlig. Følelsen av at noen drar det vekk fra stupet, holder seg inntil deg, hardt, og du vet at de aldri vil sleppe taket.
Jeg ble såret, av den man liksom skal stole på. Ikke bare såret, men knust. Som om noen hev en porselenkopp i gulvet. Bitene er strødd over hele gulvet, og det er umulig å plukke opp hver eneste en. Der sto han, kun snakket drit om oss. Rett foran fjesene våres. Som om vi ikke var der. Som om vi ikke betydde noe. Han ødela oss, og så nektet han for det. Neste time skulle liksom gå helt som normalt, som om ingenting hadde skjedd. Det var vell det de var for han, ingenting. Jeg er ikke sikker på hvor mange som gren i den timen, jeg er bare sikker på at jeg ikke er den eneste. I løpet av de tre månedene vi hadde hatt han, hadde jeg utviklet det hatet som jeg aldri før har følt. Et større hat en det som jeg utviklet på de som ødela livet mitt, som tok det fra meg og trakket på det. De som brukte meg, som ikke brydde hva jeg følte, ikke tenkte over at jeg fantes. Hat, hat, hat. Alt som var i tankene mine. Jeg klarer ikke å fokusere lenger. Jeg skjelver bare med tanken på han. Jeg vil bare vekk fra han, at han skal forsvinne fra livet mitt. Aldri komme tilbake. Være vekke for alltid. Alltid.
Folk ser bare dumt på meg når jeg sier at jeg ikke liker han. De skjønner seg ikke på det. De har kommet over det. Bare et par av dem har fortsatt det i bakhodet, alt det han sa. De synes at jeg er dum. At jeg er frekk, når jeg sier at jeg ikke kan fordra fjeset hans. De fleste som sier det, var der. Men det har vell ikke påført dem like mye skade som det har med meg. Jeg kommer aldri til å glemme han, glemme hvor mye han ødela livet mitt på den korte tiden. Hvordan han forlangte all respekt selv etter og snakket drit om oss. Etter alt sammen. Han har tatt ifra meg alt som jeg nettopp hadde fått tilbake. Selvbildet. Selvtilliten. Troen på at jeg kan gjøre hva enn det jeg vil med livet mitt, og si til meg selv: Jeg er perfekt. Det er noe jeg savner. Å kunne se meg i speilet å si det. Si at jeg er perfekt.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
(leserinnlegg blir postet 1-2 ganger i uken)
Høytlivshorts, stjernestrømpebukse, blondesinglett, cardigan og hals.
Idag har vi hatt nynorsktentamen på skolen, jeg skrev vel en blanding av bokmål, nynorsk og ord som jeg fant opp selv. Med andre ord: Jeg er ikke flink i nynorsk og nynorsktentamen gikk dårlig. Jeg har foresten fått inn fire-fem nye leserinnlegg, jeg tenkte å poste en hver uke. Fortsett å sende inn! ^^
-Elise
Alt føles mye bedre når jeg skriver ned tanker. Derfor skal jeg skrive ned litt av min historie. Den er ganske drøy, men jeg er anonym. det er også de andre personene.
Jeg var tolv. Tolv jævla år. Ganske lite ikke sant? Verre var det når jeg begynte snakke med den ene personen. Han virket ganske snill. Vi snakket sammen en stund. Ble veldig åpne. Han fikk dessverre med seg at jeg var lett å overtale. Faen ta han. Han brukte meg, hvorfor gidder jeg bruke tid på han? Jo, fordi det ikke er lenge siden. To måneder siden idag faktisk. Det som forandret alt skjedde 9. november. Ikke lenge før jeg ble tretten.
Så tok jeg den helvettes beslutning, pga. min egenskap å være lett overtalig. Jeg lå med han. Herregud. Hvordan kunne jeg? Skulle ønske at jeg fant en måte å bli kvitt angsten, depresjonen, og problemene mine på. Jeg åpnet dette for noen. Uheldigvis. Jeg sa for mye. Dagen, rett etter var ryktet over halve skolen. Jeg har egentlig bare lyst til å dø. Vekk fra min døde sjel. Eller finne livsgnisten igjen. Hadde vært fint.
Jeg er ikke helt meg selv lenger. Vet ikke hvorfor. Vil bare gråte hele tiden. Selvskading har blitt en del av livet mitt. Og jeg går rundt livredd, jeg er gravid. Jeg har drukket, tatt overdoser på piller, kuttet meg, tatt insulinsprøyte, prøvd å henge meg, prøvd å drukne meg, kvele meg. det er det jeg har gjort. Skader meg selv hver dag. Akkurat nå har jeg ikke flere piller. Skulle ønske jeg hadde det. Og jeg har snublet ned i mitt eget helvette. For hver dag faller jeg dypere ned. Jeg har problemer, men jeg syns selv at jeg ikke sliter. Selvom flere mener det. Bør ikke jeg vite det om jeg sliter? Så jeg sliter ikke.
Det eneste jeg vet, er at jeg er livredd, og skulle ønske at en satt ved siden av meg hver gang jeg la meg for å sovne, holdt rundt meg, og kysset meg god natt, på kinnet. Og jeg kommer alltid til å være redd. For minnet kommer aldri til å bli utslettet.
Vil du også dele din historie? Jeg lover deg at du forblir 100 % anonym hvis du ønsker det. Jeg tar meg også den retten til å redigere teksten litt hvis det trengs (skrivefeil, grammatikkfeil o.l.), slik at det er lettere for andre å lese. Jeg kommer også til å bruke et bilde som jeg har tatt selv. Send meg en e-mail: [email protected]
1. Jeg har muggfobi. Det er helt forferdelig.
2. Jeg har levd i min egen lille boble i lang tid nå, på tide å komme meg ut av den.
3. Jeg forstår meg ikke på mennesker, hvorfor de gjør som de gjør. Men jeg vil si jeg er flink til å sette meg inn i andres situasjoner.
4. Vennene mine er helt utrolige, jeg er takknemlig for hver og en! Jeg har virkelig verdens beste venner og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre mere for å vise dem hvor mye de betyr for meg.
5. Det er ikke sykehus jeg blir innlagt på.
Noe du ikke visste?
-Elise
Jeg har egentlig vært ganske åpen i det siste med at jeg ikke har hatt det så bra. Alikevel har jeg alltid satt opp et smil og sagt at det går bra, hvis noen har spurt meg. Her om dagen skrev jeg på facebook at jeg blir innlagt, det er rett og slett noe som er umulig å skjule med tanke på lengden på innleggelsen. Jeg fikk så utrolig mange overaskende positive tilbakemeldinger, jeg setter virkelig pris på hver og en som har tatt seg tid til å skrive noen ord til meg!♥ Ikke en eneste negativ person var det!
Så ja, jeg blir innlagt om ca tre uker, datoen er ikke satt ennå. Hvor lenge innleggelsen blir kommer an på hva som skjer, hvordan det går, framskritt og skritt tilbake. Jeg regner med at innleggelsen blir på 2 månder, men det kan både bli litt kortere eller ganske så mye lengre, det kommer rett og slett an på hva som skjer. Jeg får håpe på det beste.
Jeg kommer ikke til å fortelle hvorfor jeg blir innlagt, så du trenger ikke spørre meg om det. En dag, hvis jeg blir klar for det så skal jeg fortelle. Jeg tviler ganske sterkt, men jeg vet ikke sikkert. Med tanke på at jeg skriver dette på bloggen, så er det kanskje noen som lurer på om jeg kommer til å fortsette å blogge. Så vidt jeg husker så er det ikke internett der og heller ingen mulighet for å få det heller. Det blir i alle fall noen innlegg de gangene jeg får permisjon, så jeg stopper ikke å blogge.
Hvis det er noe du lurer på så kan du spørre, jeg skal svare så godt som mulig. Vær så snill og ikke kom med negative kommentarer, jeg takler virkelig ikke det nå. Det er veldig skummelt for meg å fortelle dette, så vær så snill og respekter.
-Elise
Idag har det vært en lang dag, jeg ble vekt tildlig for å bli med på tur i skogen. Så da var det på med de varme klærne fra 7.klasse, siden jeg ikke hadde noe annet her. Tror jeg sparer dere for synet av dagens outfit. Uansett, hva syntes du om bildet?
-Elise
FØR:
ETTER:
Igår kveld var jeg så spontan at jeg spurte om mamma kunne klippe håret mitt, og det gjorde hun. Det er utrolig deilig å endelig ikke ha noe slitt hår i det hele tatt! Vi trengte ikke å ta så mye som på bildet, men jeg ville prøve å ha kort hår. Vi klipte litt over 15 cm av håret mitt, så det er jo en del.
-Elise
