Er det noe jeg har vært veldig opptatt av når det kommer til pårørende er det at de ikke skal fungere som behandlere. Pårørende skal være pårørende og jeg synes at det er feil å gi pårørende behandlingsansvar. Som pårørende havner man ofte midt mellom barken og veden, eller helt konkret sagt: mellom pasienten og helsevesenet. Men jeg tror at forholdet mellom pasient og pårørende vil svekkes ved at pårørende tar på seg behandlingsansvar, i tillegg til at det skaper mye frustrasjon hos begge parter.
Kan vi ikke bare ta meg selv som eksempel da, så jeg for forklart hvordan dette (ikke) fungerer i praksis? At min far får beskjed av helsevesenet at han må passe på meg 24/7 da det ikke er ansvarlig å la meg være alene er ikke ok. Det er i tillegg fysisk umulig. Min far har en jobb han ikke bare kan skulke, han er et menneske og et menneske trenger søvn, hvile og andre ting for å fungere. Det er rett og slett fysisk og psykisk umulig å legge alt dette ansvaret over på ett menneske, likevel ble det gjort. Dette er riktignok en del år siden, men jeg er nå ganske sikker på at slike tilfeller som dette fremdeles foregår. Noe jeg er sterkt imot.
Spol litt lenger fremover i tid: jeg er snart 23 år gammel og jeg bor sammen med forloveden min og våre to katter. Fremdeles syk, dessverre. Ikke er det Andreas sitt ansvar å for eksempel ta fra meg mat når jeg overspiser og ikke ønsker jeg at det skal være han sitt ansvar heller. Vi er i et forhold som to som elsker hverandre, ikke i et forhold hvor den ene skal være pasient og den andre skal være pleier. Slike rollekonflikter ønsker jeg virkelig ikke og jeg har vært temmelig klar på at behandling, det tar jeg med helsevesenet. Pårørende er ikke behandlere, derfor synes jeg ikke at det skal måtte fungere som det heller. Jeg synes at pårørende skal få være det de er, nemlig pårørende!
Har du noen tanker rundt dette?
//Elise Amanda
Ja, jeg er enig med deg. Og jeg ville dra det så langt som til å ikke kalle de pårørende en gang, for da blir de liksom en del av sykdommen. Jeg ville bare kalle de familien og venner 🙂 Veldig enig i at de ikke skal ta seg av “pasient”-Elise. Så sant du ikke ønsker litt hjelp med noe spesielt 🙂
Er helt enig. Men desverre er det slik det fungerer i dag. Vet ikke hvor amge år pappa har vært mamma sis “pleier” og hvor mange år vi har måte tatt ansvar vi ikke skule ha trengt og ta.
Jeg er helt enig med deg! Pårørende skal ikke være behandlingteam. Men igjen; det er de pårørende som kjenner pasienten best, og ofte er det de pårørende som kan vite best, på en måte. Derfor burde pårørende være en god ressurs for behandlingsteamet!
Å være pårørende er nok utrolig vondt og slitsomt. Det har jeg tenkt mye på, spesielt nå i ettertid, nå når jeg er friskere enn på lenge.