Dette her var et innlegg som ble spurt etter, så jeg tenkte hvorfor ikke? Jeg hadde nok satt veldig stor pris på et slikt innlegg om jeg hadde sett det før jeg skulle begynne i behandling og før jeg skulle legges inn første gang. Nå må man først huske på at alle er forskjellige og at folk sliter med forskjellige ting, så rådene som hadde passet for meg passer nødvendigvis ikke for deg, men jeg håper at noen av dem passer.

Å skulle begynne i behandling for en psykisk sykdom kan virke skremmende først, men husk: har du en fysisk sykdom går du til legen, har du en psykisk sykdom går du til psykolog. Det burde ikke og det ER ikke skamfullt å gå til behandling for psykiske sykdommer. Man er sterk om man tør å be om hjelp. Jeg grudde meg selv veldig mye, både fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til, men også fordi jeg på den tiden ikke helt ville. Så hva går man egentlig til?

Første time blir som regel brukt til informasjon, så der får du nok en god del informasjon om hvordan behandlingen skal foregå og er det tid pleier man å starte med kartlegging. Som regel består kartleggingen av å svare på mange spørsmål, enten som behandler stiller eller som man svarer på selv på ark. Det er som regel en påstand og så svarer man med tall hvor mye man føler at det er aktuelt for en selv. Verre er det ikke, selv om noen av spørsmålene kan være tøffe. Men da er det fult lov til å si ifra at “dette her er veldig vanskelig for meg”. Kommunikasjon er en god nøkkel her!

Det er også fort gjort å tenke at man blir frisk på 1-2-3, men slik er det som regel ikke. Har du en infeksjon i kroppen blir du fort satt på antibiotika, men en slik vidunderkur finnes ikke for psykisk sykdom. Ting tar ofte tid, men det er viktig å ikke gi seg etter kun noen få ganger. Noen ganger krasjer man i tillegg helt med sin behandler med kjemien, da er det fult lov til å be om å få bytte behandler. Du går ikke i behandling for at psykologen skal like deg eller hva jeg skal si, du går der for å få hjelp.

Det er litt vanskelig å komme med konkrete råd, men det beste jeg kan gi på generelt grunnlag er å gi det tid og å spørre / ha en god kommunikasjon. Er det noe du lurer på så spør behandleren din. Har du noe på hjertet du ikke helt klarer å si, så skriv det gjerne ned og ta det med deg. Er det noe du synes er spesielt vanskelig så si ifra om det. Det er en hard kamp, men en kamp det er verdt å ta.

Du kommer til å møte motgang. Du kommer til å ville gi deg. Det kommer til å gå opp og ned som i berg-og-dalbaner, men slik er det å skulle kjempe seg frisk. Det er i de tøffe stundene det er ekstra viktig å kjempe. Det kan føles som om det noen ganger må bli verre for å bli bedre. Men hva er verst da? Å gå gjennom å bli frisk eller å forbli syk for alltid. Sistenevnte er verst spør du meg.

En siste ting jeg føler for å ta opp er den eventuelle skammen. Da jeg begynte i behandling var jeg livredd for at andre skulle få vite, bupa lå tross alt i bygget rett over ungdomsskolen min. Da jeg skulle bli innlagt første gang gikk jeg på ungdomsskolen også og da var jeg også livredd for at andre skulle vite. For meg, da jeg gikk til behandling var det lettere å si til de som spurte at jeg skulle til legen og det er helt greit å si om man ikke ønsker å være åpen. Men da jeg skulle bli innlagt kunne jeg jo ikke bare forsvinne fra skole og alt og alle i flere måneder uten å gi fra meg et pip. Dermed hadde jeg to valg: enten si det som det var – at jeg skulle legges inn fordi jeg var syk eller jeg kunne ha dratt en hvor løgn på hvorfor jeg kom til å være borte så lenge (noe som også er greit om man trenger det for å føle seg trygg). Jeg valgte å gå for førstnevnte. Jeg var livredd da jeg “kom ut” som psykisk syk, det var nemlig ikke store åpenheten på den tiden. Men responsen ble heldigvis mye bedre enn forventet og den dag i dag angrer jeg ikke på beslutningen min.

Og en aller aller siste ting: lykke til<3 Det er lov til å gråte, til å være sint og skrike. Det er lov til å føle seg demotivert. Men ikke gi opp. Dette her, det skal du klare. Jeg heier på deg! <333

Er det noe annet dere ønsker at jeg skal skrive om? Kanskje du har noen råd å dele til mine lesere?

//Elise Amanda