Noe jeg har tenkt en del på den siste tiden er at jeg er redd det virker som om jeg romantiserer spiseforstyrrelser. Grunnen til at denne tanken dukket opp er fordi jeg som regel skriver reflektert rundt sykdommen, dermed “forsvinner” mye av informasjonen om den jævelskapen det er å leve med det. Følelsesutbrudd er svært sjeldne her på bloggen og dermed får dere svært sjeldent lese eller se om alt det virkelig fæle. Jeg pirker egentlig så vidt borti overflaten med det jeg skriver og det har jeg flere grunner til: jeg ønsker ikke å utlevere meg selv og ei heller ønsker jeg å trigge noen.

Spesielt innlegg fra tider jeg har vært innlagt kan virke overpositive, når sannheten egentlig er at jeg har det så tøft at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Likevel, for min del hjelper det å holde fast ved det positive, det hjelper å fokusere på andre ting enn sykdom og min egen smerte. Jeg ønsker ikke at bloggen skal bli fult av klaging og triggende innlegg. Denne bloggen er et fristed for meg, et sted hvor jeg kan få utløp for kreativiteten min, men også reflektere over egne tanker og handlinger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det det er så viktig å huske på at en spiseforstyrrelse er alt annet enn glamorøs. Det er ikke noe å strebe etter. Det er ikke kult å ha en kropp som fungerer dårlig. Det er ikke kult å være stuck på et eller annet sykehus. Det er ikke kult å bruke mange timer hver dag på å overspise og kaste opp. Det er ikke kult å få panikkangst av mat/kropp/kalorier/vekt. Det er ikke kult å ødelegge sosiale relasjoner ved at alt man bryr seg om er seg selv og egen kropp. Det er ikke kult at hele livet blir styrt av sykdom.

På bildene i dette innblikket får dere et lite innblikk i hvordan det virkelig er å være syk. Det er ikke vakkert. Det er ikke tynne vellykkede jenter som elsker livet der de lykkelig poserer med modellkroppen sin. Det er mennesker i alle fasonger og størrelser som er oppslukt av sykdom. Det er overspising og oppkast i doen og utover baderomsgulvet, det er sulting til man ser stjerner og går i bakken, det er skader og smerter i tennene, det er tårer og selvhat, det er mager så fulle at de de står i fare for å revne, det er magesekker så små at det så vidt er plass til noe som helst, det er fare for organsvikt og død, det er tvang som gjør en så sliten at man gråter uten å være i stand til å slutte, det er hår som faller ut på hodet og hår som vokser andre steder på kroppen, det er en tyv som stjeler alt som virkelig betyr noe. Det er stygt. Det er brutalt. Det er jævlig. Og absolutt ikke noe å strebe etter.

Jeg håper at dette innlegget hjalp til å få frem hvorfor jeg blogger og skriver som jeg gjør, men også hvorfor jeg unnlater å skrive og poste om visse ting. Nei, jeg romantiserer ikke spiseforstyrrelser, jeg prøver å informere om det på en rasjonell og reflektert måte. Det er så viktig å huske på at det ligger så mye mer bak enn hva man ser, så himla mye mer. Men det betyr ikke at jeg prøver å holde det skjult eller prøver å romantisere en sykdom, det betyr at jeg ønsker å skåne meg selv og mine lesere.

Klem, Elise Amanda