Det er årevis siden jeg har skrevet om dette temaet. Ikke fordi jeg ikke synes det er viktig, men fordi det ikke er noe som preger hverdagen min lenger. Nå kan det jo diskuteres opp og ned om spiseforstyrrelsen kan gå under kategorien selvskading, men jeg velger selv å skille på dette. Det er utrolig mange måter å skade seg selv på, noe som ofte blir glemt. Jeg lar vær å liste opp forskjellige måter, fordi jeg ikke ønsker å trigge noen eller gi noen idéer. For meg var selvskading risping og kutting, noe som man ennå ser tydelig på den ene armen min, til tross for at alt av arr har bleknet. Heldigvis har det grodd relativt fint og jeg tenker ikke så mye på arrene lenger utenom når andre minner meg på dem eller spør. Det ser ut som om nedre del av venstre arm er totalt brannskadet når du ser den på nært hold, noe jeg har måtte lære meg å leve med. Skammen har heldigvis bleknet med årene, den også.
Det skumle med selvskading er at det har en funksjon der og da. For det hjelper faktisk i øyeblikket, selv om det bare gjør en verre i det lange løp. For meg ble det en måte å håndtere innvendig smerte på da fysisk smerte var lettere å håndtere, men det var også en måte å straffe meg selv på og en måte for meg å kjenne at jeg var i live. Dessverre ble jeg avhengig. Etterhvert skadet jeg ikke bare når ting var vondt eller vanskelig for å klare å håndtere min indre smerte, jeg skadet til slutt bare for å skade. Det ble en indre konkurranse om å skade dypere hver gang. Å skulle slutte var utrolig hardt, for ikke bare var det som nevnt en mestringsstrategi som funket i øyeblikket, men jeg hadde jo blitt totalt avhengig på lik linje som jeg er avhengig av for eksempel tobakk.
Jeg skammet meg alltid over hva jeg drev med. Jeg satt på stranda i langermede gensere til tross for sol og veldig mange varmegrader. Jeg fikk skifte før alle andre i gymmen, for jeg var livredd for at noen skulle få vite min lille hemmelighet. Det var utrolig slitsomt å måtte passe på hele tiden at ingen skulle få se. For min del var det aldri for å få oppmerksomhet, noe jeg vet mange forbinder med selvskading. Men om det så er for oppmerksomhet, så må man klare å se forbi det og heller tenke: hvorfor trenger dette mennesket den oppmerksomheten?
Som Arnhild Lauveng så fint skrev det; “Dersom er person detter utfor brygga og blir liggende i vannet og skrike om hjelp, ville ingen finne på å gå rolig forbi med et rolig “han gjør det bare for oppmerksomhet”. Selvfølgelig ønsker han oppmerksomhet! Han er i livsfare og ute av stand til å redde seg selv, så hans eneste håp om fortsatt liv og helse ligger i hans evne til å tilkalle oppmerksomhet fra andre mennesker som kan redde ham. Og de som hører ropene vil øyeblikkelig forstå dette og gjøre alt som står i sin makt for å hjelpe”. Poenget mitt her er altså at om noen gjør det kun for oppmerksomhet ligger det nok en grunn bak.
For mange er det en konkurranse i tillegg om å være “sykest” blant dem som skader seg selv. Om å være den som skader seg oftest, som skader seg dypest og får sydd flest sting. Det er så utrolig synd og jeg blir så lei meg hver gang jeg ser mennesker dele bilder av åpne sår som er selvskadingssår, spesielt dersom noen kommenterer “jeg har kuttet dypere” eller noe i den duren. Det skal ikke være og det er ikke en konkurranse. Jeg tenker at man ikke skal skamme seg, men at enn så lenge det fremdeles er sår synes jeg man faktisk skal kunne dekke det litt til av hensyn til andre. Arrene derimot forsvinner ofte ikke og jeg håper skammen rundt det å en gang ha skadet seg selv blir mindre. Noen har arr etter ulykker fra klatrestativet, noen har arr etter en operasjon og noen har arr etter en kamp mot seg selv. Sånn er det bare.
Jeg velger å avslutte dette innlegget her, da jeg tenker det er nok for denne gang. Selvskadingen er et tilbakelagt kapittel i livet mitt, men her har dere fått et lite innrykk om hva selvskading var for meg. Jeg tenker å skrive flere innlegg om dette temaet senere hvor jeg blant annet vil ta opp hvordan jeg sluttet, tips og råd til hvordan man kan slutte om man sliter med det, misoppfatninger rundt det, hvordan forklare selvskading til barn og ikke minst: veien videre, et liv etter selvskadingen. Dette er et litt sårt tema for meg, men det vet jeg at det er for mange andre også. Jeg er veldig forsiktig hvordan jeg ordlegger meg om dette temaet, da jeg er redd for å trigge eller tråkke noen på tærne. Hvis det er noe annet rundt dette du ønsker jeg skal skrive om, så legg igjen en kommentar. Det er bare å stille spørsmål også!
Har du noen tanker rundt dette?
//Elise Amanda
Jeg har aldri slitt med noe sånt. Synd at så mange skal ha det så vondt inni seg at de føler de må gjøre noe sånt for å få det “bedre”. Viktig tema du tar opp, vet mange unge jenter sliter nå. Man må spørre seg om hvorfor egentlig. Håper du får en fin kveld <3
<3
Bra du skriver om dette. Jeg må innrømme jeg skumleste litt, for synest det er tøft å lese om. Men det sitatet om “oppmerksomhet” var utrolig bra! Har også lest at du kom inn der du ventet på søknad. Jeg er glad på dine vegner, men forstår du sikkert er spent (eller lettere livredd) også. Sender mange gode tanker! <3
Tusen takk!<3
Igjen, du er så utrolig flink som skriver om litt vanskeligere temaer! Det er virkelig så trist å tenke på at det går an å ha det så vondt inni seg at det føles bedre å skade seg selv 💔 Veldig interessant at du nevner at det er en konkurranse om å være sykest. Jeg husker jeg hørte en samtale mellom to som drev med selvskading i klassen til en venninne, og den ene sa beundrende til den andre: “Å så heldig du er, jeg klarer ikke å få så store arr som deg! Jeg får bare små streker jeg”. Virkelig det sykeste jeg har hørt 😥
Takk!<3 Oi.. det er så utrolig utrolig trist at mange ser på det på den måten, de gjør jo rett og slett hverandre sykere.. Skjønner godt at du ble sjokkert!