Som jeg sikkert har sagt ørten ganger tidligere så ønsker jeg å skrive om spiseforstyrrelser på en informerende måte eller en måte som gir råd til hvordan man som syk eller pårørende kan gjøre det beste ut av situasjonen. Ofte blir de veldig overfladiske tegnene og symptomene på en spiseforstyrrelse dratt frem, men nå ønsker jeg å ta dere med inn bak lukkede dører. For hvordan er det egentlig? Nå svarer jeg kun for meg selv, men jeg håper at dette innlegget kan føre til økt forståelse. Her kommer tre ting jeg synes er svært skamfullt rundt det å ha bulimi.

-Den følelsen når du står i kassa i butikken for endte gang den samme uken med handlekurven full av mat du skal overspise og spy. Spesielt ille føler jeg meg om det er samme person i kassa hvis jeg er på butikken flere ganger samme dag. Jeg føler at det lyser bulimi av meg og at det står skrevet i panna mi. Når ei jente handler mer mat enn en vanlig familie spiser på en hel helg minst hver dag (gjerne flere ganger om dagen..) føler jeg at ting sier seg selv. Jeg har også fått medlidende blikk noen ganger og vet ikke helt hva jeg synes om det. Sikkert en blanding av “takk for at du ikke dømmer meg” til “shit, herlighet så skamfull nå vet dette mennesket hva jeg skal”.

-Hvor fælt det er å ikke klare å holde seg når man har besøk eller er sosial kan jeg ikke forklare engang. Det er faktisk ikke lenge siden sist jeg hadde besøk for så å gå på butikken mens besøket mitt sitter igjen hjemme i stua mi, kun for å kjøpe mat jeg kan overspise på. For så å lage mat og begynne å spise mens de er der. Veldig gøy må jeg si.. I sosiale settinger går jeg ofte etter å ha overspist hva en normal person kan finne på å overspise på for så å fortsette hjemme. I samme slengen kommer jeg gjerne med en tåpelig unnskyldning for å gå, mens de jeg er med ofte vet like så godt som meg at den unnskyldningen bare er bullshit og at jeg skal hjem for å spise/spy.

-Jeg tror jeg skal ta med en enkeltepisode til. For en del måneder siden var jeg ute og spiste hvor vi da hadde buffet. Så og si ingen rundt bordet visste som sykdommen min, bare så det er sagt. Buffet er for meg himmel og helvete i en og samme setting. Himmel fordi jeg (bulimien) har ubegrenset tilgang til mat, helvete fordi jeg aldri klarer å holde meg til en normal porsjon. Så jeg lesset på tallerken min x antall ganger, for så å lesse på med dessert x antall ganger. Dette ble da lagt merke til rundt langbordet og det oppstod en diskusjon (ja da, en faktisk lang diskusjon) om hvordan jeg som var så tynn og liten kunne spise så mye. Dette ble diskutert en god stund mens jeg bare trakk på skuldrene, da noe sånt som “hehe, nei si det.. vet ikke jeg” og bare hadde lyst til å synke ned i jorden. Deretter gikk jeg på do, tømte meg og så var det på’n igjen.

Hva synes dere om slike innlegg og ønsker dere en del to?

//Elise Amanda