Tre ord jeg kjenner mye på, som regel i kombinasjon. Skyld, skam og grådighet. Jeg vet ikke hva slags følelser disse tre ordene bringer frem hos dere, men for meg er de ganske såre. Noen av dere har det nok lignende, da jeg ble spurt om å skrive et innlegg om nettopp de tre ordene i forbindelse med bulimi. For det er i den forbindelsen jeg som regel føler på det. Det gnager og det spiser meg opp innvendig. Til tross for hvor hardt knyttet disse tre ordene er til hverandre, og ikke minst følelsene, velger jeg å dele det opp. Dette er ikke et innlegg om hvordan man kan lette på følelsene, dette er et innlegg med mine personlige refleksjoner.
Samtidig viser dette også baksiden av sykdommen. Det er slik det kan være å være syk. For meg er det iallfall slik. Dette er følelser jeg går og bærer på nærmest konstant. Følelser som preger meg så mye i hverdagen at jeg ofte ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene rundt følelsene er nettopp det: tanker. Det er de tankene jeg har og de følelsene jeg har rundt de ordene. Dette er slik de preger meg.
Skyld
Jeg føler mye på skyld. Nesten hele tiden faktisk. Skyld mot de rundt meg for at jeg ikke er bedre. Skyld for at jeg tar maten til Andreas. Skyld for å måtte avlyse ting på grunn av spiseforstyrrelsesrelaterte ting. Skyld for at jeg føler jeg ødelegger for alle andre. Skyld for å si ting jeg føler er dumt. Skyld for å ta plass her i verden. Skyld for å sløse med så mye mat. Skyld for å bruke så mye penger på tull. Skyld for å ikke bidra mer i samfunnet. Skyld for å skuffe de rundt meg. Skyld for å ha en i-landssykdom. Skyld for å ødelegge situasjoner. Skyld for å ikke være en bedre kjæreste, venninne eller familiemedlem. Skyld for å puste. Skyld. Skyld. Skyld. Skyld for å i det hele tatt være. Ofte i iallfall.
Skam
Jeg skammer meg. Herlighet som jeg skammer meg. Når jeg lister meg rundt i butikken og håper ingen ser. Når jeg handler overspisingsmat for tredje gang på samme butikkvakt og vet at de ansatte klarer å legge sammen to pluss to. Når jeg går hjem og ikke klarer å vente, så jeg gomler i meg så fort jeg er ute av butikken. Når noen spør meg hvordan jeg klarer å spise så mye. Når noen skjønner at jeg holder på å overspise. Når jeg ser skuffelsen i blikket til de som er glade i meg. Når jeg ikke får til noe av det jeg vil få til. Når jeg begynner å grine på grunn av mat, kropp, vekt. Når jeg vet at det lukter spy på do. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke kom på ditt eller datt og jeg egentlig ikke var tilstede på grunn av bulimien. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise med andre til stede. Når magen er så full at jeg ikke er i stand til å stå oppreist. Når jeg hater meg selv og kroppen min så mye at jeg bare vil ligge og råtne i senga. Jeg skammer meg så alt for mye og jeg skammer meg over å skamme meg så mye. Jeg skammer meg over hver millimeter jeg tar opp.
Grådighet
En av de syv dødssynder sies det. Herlighet så fæl jeg føler meg. Noen mennesker dør ufrivillig av sult, mens jeg derimot fråtser i meg kilovis med mat for så å spy det opp igjen og spyle det ned i do. Når andre klarer å ta ett eller to kakestykker i en bursdag, mens jeg tar til det er tomt. Når jeg er så grådig at jeg sitter med andre og har sjokolade eller noe lignende, uten et snev av å ville/klare dele med noen fordi jeg vil/må ha alt selv. Når jeg ender med å gjemme unna mat, fordi jeg vil ha alt selv. Jeg føler meg grådig og jeg føler meg fæl. Jeg vil jo ikke være slik, likevel driver jeg på slik. Det er vondt, så vondt.
(bildene er fra i høst, ikke nå, jeg har bare ikke postet de før)
Har du noen tanker etter å ha lest dette?
//Elise Amanda
_______________________________________
Følg meg gjerne på FaceBook HER eller på instagram HER
Hei Elise Amanda,
Jeg sitter inne i leiligheten jeg leier, på en strand i Brasil, i regn og torden. Utenfor høljer regnet ned, og tordenværet buldrer 🙂
Jeg har tilbragt noen timer i dag med å lese blogger. Egentlig fordi jeg gjør en slags “research” om hva det blogges om, hva folk skriver og hva folk leser. Fordi jeg har begynt å leke med en blogg selv.
Jeg må innrømme, at det er ikke så mye jeg kommer over som virkelig rører meg (ikke for å si noe stygt om en eneste blogg eller blogger, men det er jo forskjellig hva vi “fenges” av). Men dette innlegget rørte meg. Og jeg ble sittende å lese noen flere innlegg fra bloggen din – og de rørte meg.
Ærligheten og det menneskelige i det du skriver.
Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg 🙂 Så ja, livet mitt ser annerledes ut, på veldig mange måter. Men jeg kan kjenne igjen sårbarheten og ærligheten i det du skriver. Og jeg fotograferer også selv – så jeg satte også pris på å se bildene dine 🙂
Takk for at du deler denne bloggen <3
Dette var SÅ gjenkjennelig og vondt å lese! Takk for at du tørr å dele. Disse følelsene er tunge å bære alene. Ofte så tenker jeg at alt er min feil, men vi har tross alt en sykdom som vi på mange måter ikke kan noe for at vi har. Innlegget ditt fikk meg til å se alt litt utenfra. Det er ikke riktig at vi skal føle på disse følelsene så enormt mye, men jeg føler konstant på de selv. Det hjelper ikke at de rundt meg sier «ikke skam deg». Skam er en så sterk følelse som ofte gjør at man skjuler det man skammer seg over. Det kan bli utrolig ensomt og ikke minst farlig hvis man ikke prater om det man skammer seg over. Ved at du deler det du skammer deg mest over, så ble skammen jeg har inni meg over bulimien min litt mindre. Så takk.