Det er nok noen som lurer på hvordan det er å spise ute på restaurant når man han en spiseforstyrrelse. Jeg kan selvfølgelig ikke svare for alle, men jeg skal svare for meg selv. Hvordan det er for meg og med min type spiseforstyrrelse for meg å skulle spise ute på restaurant. For å skulle spise ute er nok noe de fleste ser på som utelukkende positivt, men for min del er det mye mer stressende og utfordrende enn det er hyggelig, for å være ærlig.

Som om det ikke er utfordrende nok fra før av for meg å spise ute (vegetarianer med cøliaki.. herlig kombo..) så gjør spiseforstyrrelsen det tusen ganger vanskeligere. Først med tanke på cøliakien, for ikke alle steder er like flinke til å tilberede glutenfritt. Så jeg sitter ofte med spørsmål om jeg kommer til å bli dårlig, om de har forstått hvor nøye de faktisk må være. Menyer må alltid sjekkes på forhånd, ikke bare på grunn av spiseforstyrrelsen, men også for å se om de har noe jeg faktisk kan spise med tanke på at jeg er vegetarianer og har cøliaki.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mattilbudet er ofte begrenset for min del, så hva om de få tingene jeg faktisk kan spise ikke føles trygt nok ut? Om det er mat som er typisk overspisingsmat for min del så går det som regel rett vest.. jeg spiser opp maten min og så stikker jeg for å finne mer mat jeg kan spise. Eller stappe i meg, om du vil, da det er en mer realistisk beskrivelse. Ikke så veldig kult, om noen måtte være i tvil. Når bulimitrangen slår til føler jeg meg maktesløs. Jeg klarer rett og slett ikke å stå i mot. Om jeg måtte ha gikk fra meg armen min for å få mer mat hadde jeg nok gjort det der og da uten å tvile, så sterk er den trangen.

Men noen ganger går det bra. Hvis trangen ikke er så til stede eller hvis jeg føler maten er passe (uten å kunne forklare hva det nå måtte være, det er vel mer en følelse). Men hvis jeg skal være helt sikker på å ikke drite meg ut må jeg heller gå for næringsdrikker. Samtidig er det passe flaut å måtte dra opp det når man er ute. Det synliggjør sykdommen så mye mer føler jeg, selv om det finnes hundrevis av grunner til at folk trenger næringsdrikker.

Jeg kan også bli veldig stresset om ting ikke blir som jeg har planlagt eller sett for meg. Den første dagen vi var i Polen blant annet og skulle spise ute ble jeg veldig stresset. Vi fant ikke noe jeg kunne spise og jeg følte at alle øynene ble rettet mot meg. Dette stresset meg da enda mer og jeg begynte å gråte og ville egentlig bare gjemme meg på rommet. Heldigvis fikk mamma og Andreas roet meg litt ned og vi fant en halvveis løsning. Men slike situasjoner hvor ting ikke går så bra når jeg skal spise ute er dessverre regelen og ikke unntaket. Så det er ikke bare bare å skulle spise ute..

Hva synes dere om slike innlegg hvor jeg forteller litt om hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse?

//Elise Amanda