Det var med stor iver at jeg etter konfirmasjonen min endelig kunne kjøpe meg mitt eget speilreflekskamera. Før det hadde jeg brukt et dårlig digitalkamera, for fotointeressen hadde jo vært til stede en stund og da brukte jeg det jeg hadde. Gleden var stor da jeg endelig satt med min kjære Canon EOS 550D i hendene og det tok ikke lang tid før jeg hadde lært meg av meg selv hvordan innstillingene fungerte. Siden den dagen ble kameraet brukt flittig, mange ganger i uken i hele 9 år. Men alt har en slutt, dessverre.

Kameraet mitt har overlevd å falle i bakken, opp til flere ganger. Det har overlevd å bli med på høye fjellturer, på tvers av land, gjennom tider på sykehus, på store gleder og lykkelige stunder. Med akkurat dette kameraet ble fotointeressen og kunnskapen større. Kameraet har gitt meg så mye glede og uansett hvor rart det høres ut: hjulpet meg gjennom tunge stunder. Jeg har liksom alltid hatt med meg mitt kjære Canon Eos 550D på slep. Men på onsdag tok det slutt, for alt har en slutt, dessverre.

Jeg høres nok litt i overkant av sentimental ut nå, men nettopp dette kameraet har stor verdi for meg. Det ble som vanlig brukt til å ta litt bilder med og deretter ble det lagt i sekken min. Da jeg skulle ta det opp og bruke det en time senere responderte det ikke i det hele tatt og det har det ikke gjort siden heller. Bilder under ble tatt en time før kameraet tok kvelden og nå ligger det i et skap og der kommer det mest sannsynlig til å ligge og støve ned. Jeg får meg liksom ikke helt til å kaste det. Takk for ni fine og lærerike ord, gode kameraet mitt!

//Elise Amanda