Recovery fra en spiseforstyrrelse er ikke bare en rett graf, det går i bølger. Men så lenge man går to skritt frem og ett tilbake kommer man seg likevel fremover. Jeg (og kanskje noen av dere også?) hadde forventet at tilfriskningen skulle være mye lettere da jeg først satte i gang prosjekt frisk(ere). Det virket utenfra som om alle andre fikk det til så lett og som at det bare var å spise normalt og så skulle alt på magisk vis bli bedre. Det jeg ikke visste da var at det er bare halve sannheten, for man må spise normalt for å bli bedre, men det er mye mer som skal til enn bare det. At man spiser normalt betyr ikke nødvendigvis at man har blitt frisk.

Jeg hadde et lite tilbakeskritt på lørdag. Etter hviletid etter middag endte det med at jeg gikk på kiwi, hvor bulimien fikk blomstre. Det var ikke med hevet hode jeg gikk tilbake til avdelingen etterpå, men med halen mellom beina. Jeg var veldig redd for å bli møtt med kjeft, men heldigvis ble jeg ikke møtt på en slik måte. Fremfor kjeft ble jeg heller oppmuntret til å gå videre: for dette har skjedd og sånn er det, men da kan man ikke bare legge seg ned å grine (noe jeg har en tendens til å gjøre eller å se verden i svart/hvitt). Takket være god støtte så kom jeg meg på beina igjen og snublet meg inn til kveldsmat, som ble fullført som planlagt.

Husk at ting tar tid hvis du er i en tilfriskningsprosess. Roma ble ikke bygget på én dag, som min far pleier å si. Den største forskjellen min fra tidligere forsøk på å bli frisk(ere) ligger i tilbakefallene mine. Før var like så godt hele dagen om ikke uka ødelagt om noe først gikk dårlig, nå derimot klarer jeg å hente meg inn igjen mye fortere. Det er ikke nødvendigvis om du faller som spiller så stor rolle, men hvor fort og kanskje sterkt du klarer å reise deg.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

//Elise Amanda